Det er alt for langt mellom norske plater med fet boogierock, så Hercules har heldigvis levert en bunnsolid rockeskive som øser på med gitarrock. Og la det være klinkende klart; Tøffere enn dette blir det ikke.
Første gang jeg hørte Vemund Moss og det som etterhvert skulle bli Hercules, så var det en konsert på Mølla i Ringebu og en konsert med bandet “Hi-Jackers”. Vi snakker veldig tidlig 90-tall.
De spilte en god miks av Georgia Satellites, generell bluesrock og Status Quo. Akkurat slik musikk vi liker når det skal løftes noen ølglass.
I de etterhvert veldig mange årene som har gått siden den gang, så har “Hi-Jackers” sluttet å eksistere, Mølla er kinarestaurant og Vemund Moss har blitt enda bedre på gitar, og veldig mye bedre som låtskriver, vokalist og frontfigur.
Jeg har fulgt dette bandet gjennom deres tre tidligere utgivelser, samt sporadiske konserter og youtube-klipp, og utviklingen har vært påtagelig. Vemund Moss har tatt sjumilssteg som låtskriver og vokalist – og bandet låter tightere enn en myggs analåpning. Trommer og bass fra Lars Braastad og Simen Knuts er dønn solide, og gitararbeidet til Vemund Moss og Tormod Haug er tidvis briljant – der de ligger og dobler opp gitarene i heftige soloer og fete riff.
Hercules prøver selv å komme seg ut av båsen de litt ufortjent har havnet i – som et “Status Quo”-band. Jeg kan på mange måter forstå at de har havnet der, tatt i betraktning lydbildet på spesielt den forrige platen – men Hercules er alt annet enn en kopi Status Quo.
Denne platen henter selvsagt også inspirasjon fra Status Quo, men mest av alt er dette en saftig rockeplate som låner litt fra hele rockehistorien. Skal man først låne inspirasjon, så henter man den der den låter best. Og er det noe Fåvang burde være kjent for, så er det at band derfra alltid har kunnet sin rockhistorie.
Gledelig er det også at de har lånt inn Vegard Moshagen på tangenter, etter at tangentmaestro par excellence Kristian Hauge ga seg i bandet for noen år siden. Tangentene tilfører det lille ekstra, og gir bandet en helt annen dybde i lydbildet.
Det som imponerer meg mest er kanskje produksjonen. Innspilt i Ragnar Løsnesløkkens Worklab Studios Fåvang, og mikset av Vemund Moss og Ragnar Løsnesløkken. Dette låter ikke som en produksjon fra et lite studio i en liten bygd i Norge. Lyd og produksjon er proff til fingerspissene, og det er bare å ta av seg hatten – og jeg eier opptil flere hatter som jeg gladelig tar av meg til ære for dette produktet.
Fra åpningslåten “Straight Ahead” så er stemningen satt, og bandet tråkker igang som et lystig lokomotiv.
Andre av mine favoritter innbefatter “Sad Old Joke” – som til og med har litt country i seg, og “Progress in Reverse” – som er en streit rockelåt som Georgia Satellites stolt kunne stått som opphavsmenn til.
Det er egentlig vanskelig å trekke fram spesielle låter, for platen har ingen svake øyeblikk. Låter som “Waiting” og “By Your Side” er med på å understreke det faktum at vi har med noe helt annet enn et Status Quo-coverband å gjøre. Nevnte “By Your Side” er en glitrende ballade, og begge disse to låtene er også gode eksempler på at tekstene til Hercules har nådd et helt nytt nivå.
Nevnes må likevel steingode “Wanna Play”, der vi er tilbake til streit boogie, og dette sitter i ryggmargen på disse gutta – det er ikke vanskelig å høre – og sistelåten “No Chance At All” – en ZZ-Top killer som virkelig får skjegget til å vokse på noen og hver av oss…
Jeg vil rett og slett bare anbefale Hercules, til hverdags så som til fest.
Trenger du en plate å spille i bilen, en plate å spille på fest, eller rett og slett bare en plate som får deg i godt humør – som får deg til å jobbe med rockefoten og hente frem luftgitaren fra skapet… da er dette platen for deg!
Besøk Hercules for å kjøpe platen. Og skulle du ha fornuft nok til å booke dem til å spille – så gjøres det fra samme webside.
