American Aquariums niende studioalbum Lamentations er bandets beste til dags dato, og BJ Barham viser nok en gang nye sider ved seg selv, og styrker sin posisjon som en av sjangerens aller beste låtskrivere og frontmenn.
Mesterlig produsert av Shooter Jennings, så har Lamentations blitt alt vi håpet, og vil bli stående igjen som American Aquariums Southeastern. Platen der verden virkelig fikk øynene opp for dette lille bandet fra Raleigh, som har kjempet seg opp blant de store på rein og skjær vilje.
Til tross for at den tar opp tildels tunge tema, så er den lys og lett i uttrykket, og melodiene er fengende og vi finner til og med en ny allsangklassiker her.
I en tid der en del andre tidligere stayere gir ut den kjedeligste musikken i sin karriere, så stuper American Aquarium inn i ringen og står frem som de små samfunnenes forsvarer.
Det har vært en fryd å følge reisen til dette bandet helt siden jeg fikk øynene opp med Dances for the Lonely i 2009. I 2010 skrev vi om Small Town Hymns, og allerede der var BJ opptatt av tilstanden til det amerikanske samfunnet og små lokalsamfunn.
Men de mer personlige tekstene gikk naturligvis mer i retning av hjertesorg, alkohol og generelle temaer som opptar folk i 20-årene.
Når de så slapp den Jason Isbell-produserte Burn.Flicker.Die i 2012, så var det en resignert BJ Barham som hadde akseptert at American Aquarium var ved veis ende, og dette var svanesangen. Mottagelsen den fikk ga bandet ny vind i seilene, og plutselig spilte de for 1000 mennesker hver kveld istedenfor 9. Jeg skrev blant annet: “American Aquarium må med dette stå foran sitt endelig gjennombrudd, for denne platen vil tiltale fans av så utrolig mange sjangre”.
Det var historiefortelleren BJ Barham som virkelig fikk fritt spillerom, og jeg har siden hatt den som min favoritt fra dette bandet. Inntil nå. Lamentations har gått på repeat hjemme den siste måneden, og vært en følgesvenn i coronatiden som jeg både trengte og fortjente. Den har i følge min statistikk (føres av Subsonic, ikke meg selv) blitt spilt 79 ganger når dette skrives.
Vi ble bedre kjent med historiefortelleren BJ Barham på soloplaten Rockingham, der han utforsket det å skrive i 3. person. Vi hadde en lang prat om det i Oslo, og han fortalte at det føltes for ham som en barriere som han endelig hadde brutt ned – det å kunne skrive troverdig om noe han hadde diktet opp.
Når Things Change kom ut, så var BJ rasende på det politisk etablerte USA, og BJ viste frem det nye bandet sitt og ga tydelig beskjed om at American Aquarium aldri vil legge seg ned å holde kjeft.
Lamentations betyr, litt forenklet oversatt, et følelsesmessig utløp for en stor sorg som bunner i anger eller å ha mistet noen (eller i utvidet betydning i dette tilfellet – noe. Vi kommer tilbake til det).
Og med Shooter Jennings bak spakene har BJ valgt å kaste hanskene allerede i første låt, og slåss med bare never. Han gir Tingenes Tilstand det glatte lag, gjennom en typisk Barhamsk beskrivelse av arbeidsfolk i dagens USA. Men med en liten og uventet vri. Låten eter “Me + Mine (Lamentations), og her kommer sorgen etter å ha tapt dette “noe” inn. Og “noe” i dette tilfellet, er strengt tatt alt.
Broken homes and opioid addiction
And then a politiCIan shows up
Promisin’ that
He’ll return the jobs
That God himself could not bring back
Det kunne vært historien om så mange av de “glemte” amerikanske småbyer i sør, det er historien om dem alle. Ingen jobber, ingen utsikter. Ingen fremtid. God tilgang på narkotika som døyver smerten.
Vi nevnte at teksten hadde en liten vri, og den er ganske spennende. Vi husker hvordan Steve Earle skrev “John Walker’s Blues”, sett gjennom øynene til en fiktiv amerikaner som sloss på Talabans side. “Me + Mine” er ikke like kontroversiell, men den er skrevet fra ståstedet til en av de som stemte Trump i ren desperasjon etter å se lokalsamfunnet sitt blomstre igjen.
Og når han så gir samfunnet en uppercut som garanterer knockout, så setter han samtidig standarden for denne platen. BJs protagonist legger ikke fingrene i mellom. USA har råtnet på rot, og det er politikerne sin skyld. Uavhengig av hvilken side de er fra.
Neither the left or the right
Are gonna fight for folks stuck in between
The way things really are
The American dream
Omtaler der borte på den andre siden av havet, som i disse dager virker uendelig langt unna, har trukket paralleller til såvel Steinbeck som Springsteen når de beskriver tekstene på den nye platen. Han viser hvorfor i “Before The Dogwood Blooms”, der han går dypere inn i hverdagslivet til en langtransportsjåfør med base i en av sørstatenes småbyer. En veldig klassisk American Aquarium-låt, som kunne passet like bra på Small Town Hymns, som den gjør på Lamentations. Noe som er skremmende i seg selv. Det er ti år mellom de platene, og ingenting virker å ha endret seg til det bedre.
De siste årene har BJ vært veldig personlig og åpen om sine problemer, utfordringer og årsaker til hvorfor bandet holdt på å gå i oppløsning, og hvordan han har forsøkt å rydde opp i gammal dritt og be om unnskyldning der det trengs.
I “Six Years Come September” så demonstrerer han hvordan han kan blande personlig erfaring med å skrive fra en annens synspunkt. Han tar sine egne utfordringer, og utforsker hvordan livet ville vært uten kone og barn – sett gjennom protagonistens øyne.
Når han derimot synger om sitt eget liv, så er det på mitt favorittspor fra platen – i “Starts With You”. Mye på grunn av min favorittlinje på hele Lamentations:
Sad songs They make me happy
BJ oppsummerer egne utfordringer, og beskriver det ved at når han virkelig treffer bånn, så bare ler han og ber om en spade. Og gjengir en kommentar fra “henne”, som spør:
She said “why do you play all them sad songs
Who went and hurt you so badly?”.
I just laughed and said “Baby, them sad songs
is the only thing that makes me happy.
Yeah, sad songs they make me happy!”
Og erklæringen i låtens siste vers; “I don’t want a day that doesn’t start with you”. Det treffer oss med blaute hjerter hjemme, for å si det sånn.
Fantastiske “Brightleaf & Burley” trekker paraleller til soloalbumet Rockingham, som fortalte om tilstandene i en “tobakksby”, der alle levde av tobakksfabrikken, og hvordan amerikanske småbyer og hvor avhengige mange av de var av hjørnesteinsbedriften som dannet grunnlaget for byen. Og som han sier, om det er papir, olje, kull eller stål – når fabrikken forsvinner så er også dollaren borte.
If your God was gonna save us,
he’d done it by now.
Verdien av hardt arbeid er tema for “The Luckier You Get”, som kanskje er den “letteste” teksten på platen. Samtidig er det den mest fengende låten, og vil bli en livekiller uten like i repertoaret til American Aquarium. Den har alt som trengs for å bli en skikkelig “rock anthem” som kan få et helt stadion til å gå fullstendig bonkers. Trøkk, driv og et refreng som bare ROPER allsang.
Vi kan ikke snakke om Lamentations uten å nevne opuset “The Day I Learned To Lie To You”. Dere kan lytte selv, jeg trekker bare ut et vers som kan friste til lytting…
And I know good and well
That I’m goin’ straight to hell
For all the things I put you through
Yes, my biggest regret in life
The thing that keeps my up at night
The day I learned how to lie to you
Sørstatene mot Nordstatene. Sørstatene mot røkla. Det er av og til vanskelig for oss å forstå, for selv om vi har innbyrdes kjekling mellom Nordlendinger, Søringer, Vestlendinger, Siddiser, Møringer og naturligvis helt ned på lokalnivå mellom f.eks byfolk og stril her i Bergen – så er det ingenting som er i nærheten av skillet mellom Nordstatene og Sørstatene i USA. De kjempet tross alt en hel fåkkings borgerkrig mellom seg, og når vi tenker at noe slikt ville vært helt uaktuelt i Norge, i hvertfall idag – så er det slettes ikke så vanskelig å se for seg at noe lignende nok en gang kan skje i USA.
BJ Barhams “Better South”, som med en aldeles nydelig pedal steel prøver å sette noen ord på hva det vil si å være fra sørstatene. Stoltheten over det å ha sørstatsblod i årene, men samtidig skammen over hvor bakstreversk og dobbeltmoralsk alt fortsatt er. “It’s always one step forward, and two steps back”. Han stikker også kraftig til kritikerne sine i linjen “sing your song, boy. Shut your mouth!”. Selvmotsigende. Helt naturlig i sørstatene, i følge Barham.
Down here it’s still fighting for all the reasons
Old men still defends monuments to treason
So the right side of history are always late,
still arguing the difference between heritage and hate
“How Wicked I Was” er en fin liten ballade som fungerer som en litt desperat bønn om nåde, fra en som har begått urett og helst ikke vil at den utsatte får vite det.
BJ avslutter som vi venter med “The Long Haul”, som er hans lille langfinger i været til alle som har bedt ham om å gi seg opp gjennom årene. Vi som kjenner til drivet til BJ gjennom disse årene vet jo at det eneste det fører til, er å gjøre ham enda mer bestemt på å lykkes.
They say, “You ain’t been the same
Since you laid that bottle down
The songs ain’t got no soul
The band’s done lost its sound
Get your head out of the clouds, boy
Pretty soon you’ll realize
That sometimes the kindest thing you can do
For a dream, is let it die”
Og det fører naturligvis til at BJ svarer enkelt og greit:
I’m in it for the long haul
I’m here until the work’s done
I ain’t ever been the kinda guy
That’s gonna cut and run
So I’ll pick myself up
Every time I fall
Buddy, I’m in it for the long haul
Vi har jo snakket om denne låten tidligere, men linjene som virkelig treffer meg er når han snakker om kona Rachel i tredje vers.
I’m as solid as a redwood
She’s standin’ by my side
Got the patience of a sunset
Her last nerves are my why
So last Sunday after supper
I asked her why she stays
She said, “I ain’t gonna be just another song
About walkin’ away”
Det er viktig å gi bandet all mulig credit. Medlemmene ble i stor grad byttet ut i 2019, med unntak av gitarist Shane Boeker som er med fra forrige versjon. Bassist Alden Hedges, pedal steelen håndteres av Neil Jones, tangentene av Rhett Huffman, og Ryan Van Fleet spiller trommer. Det de tilfører platen er det trøkket og drivet som låtene til Barham trenger. Når han forteller om prosessen bak de nye låtene, så er det enheten American Aquarium som har arrangert de fleste låtene etter at Barham har kommet til øvingslokalet med en akustisk skisse.
Hva kan jeg egentlig si om dette bandet som jeg ikke har sagt allerede? Jeg har levd med sangene til BJ Barham tett på hjertet i over 10 år, og flere av platene hans er mine “go-to” plater når jeg ikke helt vet hva jeg skal spille. Det er liksom aldri feil, uansett hvilket humør du er i før stiften treffer rillene. Jeg elsker American Aquarium. Jeg elsker denne platen. De siste ukene har jeg spilt den så mye at jeg kjenner den like godt som lommene på den eneste buksa som passer etter 5 uker i hjemmekarantene. For meg er dette årets tydeligste utfordrer til “Årets album”.
Hvis verden blir normal, så får vi høre American Aquarium på norsk jord i oktober, hvis ikke så vet jeg de kommer tilbake så snart de får muligheten. Vi forlanger at de tar turen innom Bergen.
For samlerne der ute, så finnes naturligvis Lamentations på et uttall forskjellige fargede vinyler. Du finner én av dem hos Big Dipper, ellers kan du sjekke shoppen til New West og hjemmesiden til American Aquarium. Det er også flere versjoner der ute – så det er bare å lete.