Vi må anbefale et par små godbiter som har dukket opp de siste ukene.
JP Harris – Why Don’t We Duet in the Road (again)
Først og fremst, fra Nashvilles fremste gumbo-kokk, all-around nice guy, og en av våre favorittartister – så kommer det en EP med fire coverlåter og duetter med fire av våre favoritt-kvinnestemmer.
Med fare for å bli sett på som en ukritisk Malin Pettersen-heiagjeng, så må jeg få si at duetten med Malin er høydepunktet på denne EPen. Måten hun og JP fungerer sammen når de synger “The Last Thing On My Mind” er helt eksepsjonelt bra.
Malin fikk mengdevis av nye fans under årets Americanafest, og har tatt sjumilssteg som artist siden soloplaten kom ut for et drøyt år siden.
Jeg synes stemmen har utviklet seg, og hun imponerer stadig i ren vokalteknikk. Der borte var det flere som nektet å tro at hun var norsk, mye på grunn av uttalen når hun synger. Og stemmen er jo som skapt for triste countrysanger. Du kan sjekke ut en ny låt fra den kommende miniLPen her.
JP har også besøk av Erin Rae på “Early Morning Rain”, i en versjon som er temmelig bra – men som sliter litt med å engasjere fordi mine favoritter med Gordon og med Elvis er så mye bedre.
Låten med Miss Tess faller litt igjennom, det er en saftig countrylåt, men stemmene deres matcher ikke spesielt godt, og det hele blir litt sånn “meh”.
Det tar seg heldigvis kraftig opp på EPens andre kanonspor, som er “On The Rebound”, med en JP Harris som låter som en spretten Waylon, og en Elizabeth Cook som høres ut som en miks mellom en ung Dolly Parton og en meget inspirert Patsy Cline. En skikkelig godbit. Skulle ønske noen jobbet med å få Elizabeth Cook til Norge. Hei, vent nå litt….
Signe Marie Rustad – Something Easier
En deilig låt fra Signe Marie Rustad, som vi best beskriver på godt norsk med det enkle ordet “haunting”. En låt med så mange nivåer, og som går fra det helt stille og melankolske, til det overstadisk vakre med intense instrumenter og en vokal som bare strekker seg til himmels. Vakkert, tror jeg en beskrivelse som kan passe veldig godt.
GospelbeacH – Let it Burn
Jeg tror GospelbeacH sine egne ord skal få følge denne anbefalingen. Ord blir liksom fattige sammenlignet med denne hyllesten fra Brent Rademaker:
“‘Let It Burn’ became a secret little mantra in my head while dealing with some heavy changes in my life, mainly loss. Letting go wasn’t good enough I had to burn those negative feelings before they killed me. Little did I know I would need to call on that mantra again, when just months after finishing the album we would lose our dear brother Neal Casal. Neal’s otherworldly guitar playing weaves this whole song perfectly together and the outro solo that closes the whole album says more to me than any lyric we could’ve written. Neal made GospelbeacH legit, when we told him we were making a “rock” record he just shook his hand and shushed me up, plugged in and played his guitar…no second takes, he just let it burn.”
