Det har etablert seg en rutine her på bruket. Seint i seng, og tidlig opp for å ta imot gjester på vår front porch. I går hadde vi utrolig hyggelig besøk av Don Gallardo, og idag sitter vi og venter på Eliot Bronson og Caleb Caudle. 

Don Gallardo
(Photo: Arnulf Østerdal)

Så langt har Session-besøkene vært høydepunkter på turen, og vi ser foreløpig ut til å ende på 14 Sessions. Men det kan raskt endre seg, for ryktene går fort her borte – og bare mens Don var på besøk fikk vi forespørsler fra tre nye artister. 

I morgen kommer Hugh Masterson, lørdag holder vi åpen for en potensiell storkanon, og søndag avslutter vi med Allen Thompson og Kashena Sampson på vår lille veranda.

Etter at vi hadde teipet gårsdagens Session, gikk turen videre til Ted’s Montana Grill for å sette til livs trekvart bison. Awardshowet var i full gang i the Ryman, og ble streamet på nett OG sendt live på radio på Lightning 100 i går kveld. Milk Carton Kids fungerte lysår bedre som vertskap enn Jim Lauderdale har gjort opp gjennom årene, og når Jason Isbell basically tok alle prisene (med unntak av årets artist som John Prine som vanlig fikk), så ble det forutsigbart. Det som virkelig endevendte miljøet i går, var Tyler Childers. Han vant Emerging Artist of the Year – og i talen sin tok han først en runde med introdusøren som omtalte hand som CHAILDers, og informerte om at han heter CHILLDers. Deretter ga han beskjed om at han spiller countrymusikk, og at sjangeren Americana som konsept rett ut sagt er bullshit. Stående applaus i Ryman. 

Gode og mette ankom vi Cannery, der årets overraskelseskonsert (det er alltid en artist som slippes samme dag som festivalen starter – som er første artist ut etter Awardshowet). I år var det Lucero. De spilte en utsolgt konsert på Ryman den dagen vi kom, et par timer før i landet. Jeg har drømt om å få se Lucero live i over ti år, og du store allstyrendes som de innfridde. De er så laid back, så proffe, og samtidig så PÅ. Kremlåtene kom som perler på en snor, nye låter, gamle låter og når Ben Nichols flirer seg gjennom låta han skrev til den (den gang) to år gamle datteren Isobel, så har de absolutt hele publikum i Cannery Ballroom i sin hule hånd. «Hello, My Name is Izzy» er hysterisk morsom, og sjarmerer sokkene av alle. Rundt 2000 personer i lokalet, og en konstant duvende nikking og folk som smilte var fasit. Jeg kunne ganske enkelt stått og hørt på det bandet i dagesvis. 

Oppe i etasjen over fikk Willy med seg det som nok blir hans favoritt under festivalen. Mercy Lounge bød på «50 Years of Creedence Clearwater Revival», der husbandet fikk vokale gjester som Aaron Lee Tasjan, Amanda Shires, Lilly Hiatt og Jason Isbell. Og mange mange MANGE fler. 

Arnulf rapporterte fra Sam Lewis på High Watt, og det var etter rapportene å dømme kveldens høydepunkt for hans del.

Sam Lewis
(Photo: Arnulf Østerdal)

Tyler Childers fylte Cannery Ballrom til randen, og prisvinneren går på scenen med et flir og en grundig skitten, hvit bukse. Lyden på Cannery er totalt katastrofe, det feeder og buldrer – og Childers kommer aldri helt gjennom til veggen av folk. Jeg får aldri helt taket på det han vil dele, og lyden er like dårlig på første rad som midt i og bakerst i lokalet. 

Tyler Childers
(Photo: Arnulf Østerdal)

Noen i publikum roper «CONGRATULATIONS!». Tyler svarer «Yeah, this was a busy day». Og det er alt han sier om den saken. Kvelden går raskt mot slutten, og vi tar turen hjem til sengen i 2-tiden. 

Dagens besøk av Caleb og Eliot blir en fin start på dagen, som blir smekk full av dagshow, kveldshow og alskens godbiter. Planen er å oppdage noe nytt, så får vi se hva vi finner…

(Når dette oppdateres, så har vi nettopp wrappet med Elliot og Caleb, som ble sittende en stund og henge på verandaen vår. Caleb melder at han kommer til Norge i mars, og Eliot ble raskt interessert i våre huskonsert-planer. Det ser dermed lovende ut for alle fans der hjemme. Vi kan i hvertfall garantere at dette var våre to beste sessions så langt.)

Forrige artikkelTyler Childers – Americanafest 2018
Neste artikkelAmericanafest 2018 – Torsdag
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here