Det er så man må klype seg i armen over det som skjer her borte. Vi var som vanlig tidlig oppe, og rigget opp front porchen til dagens videosession. Eliot Bronson er på plass presis klokken 10, og vi spiller inn en videosession som gir et samlet reisefølge hakeslepp.

Vi er i ferd med å avslutte innspillingen, og da parkerer Caleb Caudle og kona i innkjørselen og kommer tuslende opp til oss. Caleb og Eliot kjenner selvsagt hverandre, og litt godlynt heckling finner sted før vi får innspillingen i mål. De to bytter plass, og Caleb spiller to flett nye, uutgitte låter for oss, samt en coverlåt fra Leon Russell. Som om ikke hakesleppene var store nok etter Eliots sett.

Etter litt henging og skravling under magnoliatrærne ute i hagen, så suser de to videre til sine respektive forpliktelser. Og vi drar ut for å finne oss lunsj. Halvveis i lunsjen tikker det inn en melding fra BJ Barham som lyder: “How do I get in on these sessions?”.
Så da sitter vi her på morgenkvisten, og har rigget klart til sessions med Hugh Masterson, og deretter BJ Barham. Det har blitt slik at vi må si nei til enkelte, da vi rett og slett ikke har tid til å filme, om vi skal få sett konsertene vi kom for å se…
Turen går etterhvert til Fond Object, der vi møter Jon Latham med mor og far Latham i inngangen, og vi fortsetter å pønske ut en plan for å få hentet Jon over til Norge. Fra Lathams side tenkes det høyt om å gi ut en eksklusiv 7″ i Norge. Vi skal holde dere oppdatert.
Sarah Petite leverer et fint sett i bakhagen på fantastiske Fond Object. Deretter får våre venner Adrian+Meredith publikum til å hoppe rundt i ellevill entusiasme, med sin unike stil. Det koker i bakhagen, både i 35 graders orkan-restevarme, og av musikken som treffer oss midt i mellomgulvet.
Rosie Flores finner plass på scenen, og er like kul som alltid. Flores har etterhvert rukket å bli godt voksen, men er kulere og stiligere enn 99% av de tilhørende. Hun trøkker til med den saftigste bluesgitaren du kan tenke deg, og vi sender en tanke til Leslie som valgte å bli hjemme. Leslie blir også etterlyst av far Latham, som er en smule fornærmet for at kompisen hans ikke var på plass.
Andrew Leahey & The Homestead rigger seg til, og vi gleder oss. For ingen av oss har hørt Andrew med sitt eget band, og det er tydelig at de er klare for å trøkke til. Og etter en halvtime med blues så passer det bra med litt saftig rock. Andrew og gutta hans LEVERER. De spiller låter fra den kommende plata, og jeg er 100% sikker på at den vil treffe hans norske venner helt perfekt – og sanke inn mengder av nye fans. Andrew er den fødte rockestjerne, og han styrer bandet sitt med stil og erfaring. De er tighte, samspilte og har en stil og en retning som får oss til å ønske mer mer MER når halvtimes-settet er over.
Deretter går Jon på scenen. Hagen er smekkfull, og forventningen ligger tjukt utenpå alle de som er der. Jon er etthvert et navn her borte, og blir oppsøkt av tilhørere, musikere og engelske radio djs om hverandre. Før konserten spør han om det er sant at vi har tenkt å filme BJ Barham, og spør om han kan få lov å komme over for å se på.
Jon har med seg Andrew på gitar, og sammen trøkker rockebrødrene til med et kort, men så deilig sett at vi ikke kan annet enn å ta av oss hatten nok en gang. Jeg har sagt det før, og sier det gladelig igjen. Jon er født rockestjerne. Det var dette han ble plassert på denne platen for å gjøre. Han har publikum i sin hule hånd. Snakker til oss, og styrer oss som om han skulle ha stått på gigantscener hele livet. Det er så perfekt og deilig at smil og tårer får fritt spillerom, om hverandre. Jon lokker publikum frem til scenen for å danse, og vi gjør akkurat som han gir beskjed om. Han er dagens rockekonge, og han vet det. Han dedikerer en låt til oss, og vi får litt støv i øyekroken som gjør at det tårer bittelitt.
Etter showet haster vi videre mot Cannery, der Erin Rae venter på Third Man Records.
Verdens beste konsertlokale skal nok en gang vise seg å innfri. Vi ankommer tidlig, og får med oss settet til Birds of Chicago. Og HER får vi et eksempel på det som gjør slike festivaler til det de er. Jeg sjekket ut bandet på festivalens playliste, og ble ikke imponert nok til å putte dem i planen for dagen. Men på Third Man denne kvelden, som imponerer de så til de grader. Ekteparet JT Nero og Allison Russell blander gospel, pop og rock med gitarer, banjo, klarinett og engasjement så vi bare blir stående å måpe. Når Russell går ut på scenekanten, forlater mikrofonen, og synger sangen om bestemoren sin – så er det HELT knyst stille på Third Man. Og la det være sagt – dette er en bransjefestival, så her skravles det på absolutt alle konserter. Mye, og høyt. Det er ikke en lyd å høre utover gåsehuden som sprer seg i rommet. Fuglene fra Chicago går av scenen til stormende jubel, og disse må vi sjekke nærmere i tiden som kommer. De fleste av oss har fått et nytt favorittband på listen.
Vi møter Malin fra Lucky Lips, som er sprudlende høyt oppe etter en særdeles vellykket gig på Station Inn kvelden før, der troverdige rapporter forteller at sikret seg en home run og fant seg et nytt publikum her borte.
Erin Rae går på, og for min del så blir det en nedtur. Jeg forlater Third Man litt ute i settet for å se kveldens prioritet, og det som blir ett av turens høydepunkter. H.C. McEntire ga ut den fantastiske Lionheart i år, og jeg elsker den platen dypt og intens. Den ble anbefalt meg av BJ Barham, og når jeg i tillegg treffer ham foran scena, der han er så oppslukt av musikken at det er en fryd å se på – så er det perfekt. Heather leverer et sett som er så intenst, så kraftfullt, så fullt av sterke tekster og rock at det nesten ikke er til å tro. Jeg er fullstendig slått i bakken når hun er ferdig, og når jeg treffer henne i baren etterpå så er alt jeg klarer å si “ØLBBSLSKFJjdkljsdfsddfkj”, så jeg tar turen til Cannery Ballroom for å høre Milk Carton Kids. Lyden er bedre enn i går, men skravlingen er så høylydt at det er KOMPLETT umulig å høre det som skjer.
Sons of Bill gjør seg klar oppe på High Watt, mens resten av crewet går for å høre Asleep At The Wheel. Sons of Bill spiller en bunke låter fra den nye platen, og James og Sam storkoser seg på scenen. Abe har stand-in denne kvelden, og erstatteren leverer ikke helt på Abes nivå. Gjester som Carl Anderson, Molly Parden og Leah Blevins løfter settet, og det er en helt annen James som står på scenen, enn den nedtrykte mannen jeg traff under fjorårets Americanafest. Håndskaden er nesten leget, og humøret er tilbake så det holder.
Når de avslutter med “Santa Ana Winds” så blåser jeg de siste restene av stemmen min, og remjer trolig høyere enn James. Det er en utblåsning av de sjeldne, og vi ender opp med å droppe det hemmelige Latham-showet på Dee’s for å dra hjem og jakte litt etterlenget søvn før fredagens front porch sessions starter klokken 10:00.
We love you, Nashville!