Fem timer søvn får holde. Det er ny dag, og nye konserter å se. Dagens konserter vil i hovedsak stå i Bloodshots tegn, da vi skal møte våre venner Robbie Fulks, Bottle Rockets, Lydia Loveless og mange mange flere. Full rapport følger i morgen…

Gårsdagen startet i hagen hos New West Records hovedkvarter i Berry Hill. Dessverre startet de festen litt seint, så vi fikk ikke med oss så mye mer enn herlige Cicada Rythm og et meget inspirert sett fra vår gode venninne Lilly Hiatt. Lilly stilte med fullt band, og spilte et 45 minutters sett fra den siste platen, som virkelig gnistret i solsteiken.

New West kunne by på billig BBQ og gratis øl (og brus), og i hagen og huset møtte vi gamle og nye venner som Hannah Aldridge, John Moreland, Caleb Caudle og Aaron Lee Tasjan. Og haugevis flere som minglet og pludret i vei. Hagefestene på Americanafest er virkelig der det skjer, og i år er det flere enn noen gang.

lilyhiatt1

Vi rakk å høre to låter med Sammy Brue før vi stupte i bilen for å rekke Austin Lucas som stilte med fullt band på Acme Feed and Seed. Takket være Carrie Underwood og The Lumineers ble gårsdagens plan temmelig forringet. Planen var å se Austin Lucas, deretter Lyfte et stykke ut fra sentrum for å se Becky Warren og så flise tilbake for å se John Moreland før turen gikk «hjem» til Cannery for å se Reckless Kelly.

Trafikken i Nashville var derimot totalt bom stillestående, siden alle i flere mils omkrets skulle inn til Bridgestone for å se Carrie Underwood, og resten av verden skulle til Amphiteateret for å se The Lumineers. Alt stod i syv steiner, så vi kom seint til Austin Lucas sitt sett, og misset første låt.

Austin stilte som sagt med fullt band, og en rekke gjester som krydret kvelden. Emily Barker sang Kelly Smiths låtbiter, og Jon Latham stilte opp og gjorde tingene John Moreland leverte på Lucas’ siste plate. Et inspirert sett som viser hvor god Austin er på en scene, og han kommer virkelig til sin rett med et fullt band i ryggen – der han bare trøkker til og lar stemmen få all kraft.

austin lucas nash1

Becky Warren måtte dessverre droppes denne kvelden, og så gjenstod det vanskeligste valget… Satse på at trafikken tillot Moreland og så rekke Reckless Kelly – eller safe og dra rett til Cannery. Dette er jo både det fine og det grusomme ved slike festivaler, at det er klin umulig å oppleve alt. Det var med blytungt hjerte at jeg valgte vekk Moreland, men jeg har fra sikre kilder i en hage i Tennessee at det jobbes med Skandinaviatur (hyssssj), så vi satser på at han snart dukker opp i nabolaget.

På Cannery Row var det som vanlig musikk i tre etasjer, og litt virring hit og dit ga meg først et meget respektabelt sett fra Rodney Crowell. Han stilte dessverre uten Emmylou, men filleristet likevel publikum med et sett ypperlige låter.

Så var det klart for mitt høyest prioriterte mål denne kvelden. Jeg valgte seriøst vekk både John Moreland, The Bottle Rockets med Eric Ambel og John Paul White med Secret Sisters for å se mine gamle helter i Reckless Kelly.

Siden jeg kjøpte Millican i 1998, så har jeg vært svoren blodfan. Bandet mitt har covret dem i 20 år, og jeg har drømt om denne dagen like lenge. Dette var nesten like stort som å se Bottle Rockets i fjor, så jeg albuet meg plass helt foran scenen, sammen med en haug Texanere som hadde kjørt 4-5-10 timer for å få med seg det 40 minutter lange settet.

cody reck braunReckless Kelly gikk på, og de leverte fra første sekund. Cody Braun er så kul som frontfigur, at det grenser mot ulovlig. Han er løssluppen, sjarmerende, og har publikum i sin hule hånd der han smiler seg gjennom et sett med et skjønnsomt utvalg låter fra karrieren. De har tross alt et par kanonlåter å velge mellom, men starter med «Radio», og så bare løfter de med «Good Luck & True Love», før de følger opp med to av mine ultimate favoritter – «Nobody’s Girl» og «Vancouver». Folket synger med, bandet er så tighte som det er praktisk mulig uten å være én person, og det hoppes og danses og synges i Mercy Lounge. Lyden er som vanlig dårlig der oppe, men akkurat i kveld – akkurat i dette øyeblikket så driter jeg så tynt i det som drites kan.

De gjør Lucinda Williams «I Just Wanted To See You So Bad» til sin egen, før de fliser til med «Crazy Eddie’s Last Hurrah» så taket på Mercy holder på å revne.

«Wicket Twisted Road» svinger som ville helvete, og «Seven Nights In Eire» er akkurat den festen vi håpet på. Så er det dessverre og allerede slutt. Noen ganger blir showcasene så alt alt ALT for korte, og i kveld kunne jeg så gjerne bare stått og hørt på Reckless Kelly i timesvis. Men alt har en slutt, og dette settet har som alltid Richard Thompsons «1952 Vincent Black Lightening». «Noen» kommer til å fly avgårde for å se dette bandet igjen neste gang de er i Europa, for å si det sånn..

Harald, som er med for å sjekke om Americanafest er bedre enn Oddabluesen kan rapportere om et utrolig sett fra Bobby Rush, der den 75 år gamle blueshelten leverte et sett som endevendte High Watt tidlig på kvelden.

Bergenfestsjåfør Leslie blir plutselig omringet av tre jenter som høylydt kviner «Leslie, é det du???» på klingende svensk. Baskery har oppdaget sin kjære sjåfør, og klemmingen vil ikke ende før han lover å komme på kveldens Baskerykonsert på City Winery.

I Cannery Ballroom står en lett døgnvill redaktør og kjenner på at tidsforskjellen er temmelig merkbar, og antiklimakset som ofte oppstår når kroppen tømmes for adrenalin etter en fantastisk konsert er ganske heftig. Det hjelper ikke at en konsert man håpet ville bli et høydepunkt kullseiler og tryner i bakken med et plask.

Indigo Girls stiller med to gitarer, banjo og fele – og utgangspunktet skal være der. Men Amy Ray har blitt syk. Stemmen er helt borte, og hun høres ut som en hes frosk på de låtene hun prøver å synge. De er helt åpne om det fra scenen, og sier at de prøver og ser hvor det bærer. Emily Sailers tar seg av vokalen, men Indigo Girls er veldig tynt uten harmoniene og den tomstemte vokalen. De tre andre bygger opp som best de kan, men til slutt dropper de settlisten og sier «vi spiller heller de kjente sangene, så får dere synge med istedenfor Amy». Det er sjarmerende, men det funker bare ikke. Dessverre et skuffende møte med noe som kunne blitt veldig fint.

caleb caudle1Oppe i High Watt venter vi på vår venn Caleb Caudle. Han er trøtt, og virker litt sliten når han entrer scenen som siste act – ca 15 minutter forsinket pga. tidligere artisters surr.

To låter inn i settet så merker vi at dette sitter. Dette er deilig. Dette er helt perfekt. Han gir oss låt etter låt fra de to siste platene, og jeg merker hvor mye jeg har hørt på «Carolina Ghost» – for jeg kan plutselig alle tekstene. Det er en enorm konsert vi er vitne til oppe i High Watt denne natten. Caleb trøkker til, bandet fyller opp, soloene gnistrer og han synger som en konge. Og for noen låter den mannen skriver. Et av turens absolutte høydepunkter.

Etterpå veksler vi noen ord, og han spør om vi ikke kan hjelpe til med å få ham til Norge. Og vi sier jo ikke nei til sånt… gjør vi vel?

Vi trasker trøtte og slitne ut i natten. Den tredje kvelden med fullt festivaløs er ofte den tyngste. Nå venter to beinharde dager med dag-events hele dagen, i steikende sol og 35 grader i skyggen. På kvelden skal vi satse på å få sett Aaron Lee Tasjan, Buddy Miller, Lee Ann Womack, Secret Sisters og Robbie Fulks. Og Sam Outlaw, Jack Ingram og WIll Hoge. I hvertfall noe av det.

Nå er det frokosttid, og så går turen til Bloodshots hagefest for å konfrontere Robbie Fulks med manglende Norgesbesøk…

Forrige artikkelFredagsvideo: Drive-By Truckers – Filthy and Fried
Neste artikkelTom Roger Aadland – Blondt i Blondt
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here