Det er høst i Norge. Høst, etter den varmeste sommeren vi har sett siden 1946. Men høsten tar ikke hensyn, og klinker til med regn, kulde og vind. Og mer av alt enn vi er vant med. Når oktober kommer så venter vi at høstplatene skal komme, med melankolske låter som er som skapt for å gjemme seg vekk under et pledd med en kopp varm kakao og en bok, mens melankolsk høstmusikk snurrer på platespilleren.

Men så er det noen som går mot strømmen. Og takk og pris for det. For noen lager lys og lystig musikk som minner oss om varme sommerkvelder, luftige sommerdager og dager som aldri tar slutt.

Da jeg fikk Blinding Blue Neon så ble det ganske raskt klart at det ikke ville nyttet å skrive om denne platen hjemme i kalde Bergen. Jeg har derfor tatt plass ved et basseng på Kreta, der sommervarmen fortsatt klorer seg fast i fjellsidene. Vannet i bassenget er kaldere enn i havet nedenfor, men utsikten er upåklagelig. Og så til de grader bedre tilpasset en omtale av Blinding Blue Neon. Den andre platen fra Stine Andreassen og hennes The Northern Belle. Et band der hun har fått med seg noen av landets dyktigste, unge musikere for å presentere sine låter som vi kan klassifisere som en form for sommerlig folkemusikkinfuserte country-pop.

Åpningslåten “You’re Gonna Leave” tar oss rett til vestkysten i USA en gang i 1969. Det låter som om bandet traff The Eagles og Gram Parsons på en bar og snakket litt om det nye vestkystsoundet de ville prøve ut. Tostemte harmonier av en annen verden ligger i toppen, men de deilige gitarene som ligger lagvis oppå det dønn stødige kompet tar oss med innover fra kysten og inn i ørkenen. Verden er fortsatt uskyldig og problematisk kjærlighet er i fokus.

Singelen “Record Player Still On” har vi snakket om tidligere, og er en tekst full av dybde. Det er dagen derpå, festen er slutt. Forholdet er over. Det er bare bakrusen og ettertanken igjen. Til tross for temaene fra de første låtene, som skulle tilsi høstmørk melankoli, så er det lyst og luftig.

Åpningen på den aldeles nydelige singelen “Pink Skies” løfter også den tematiske stemningen. Vi husker fra forrige plate at et viktig tema var mislykkede forhold og ensidige kjærlighetsforhold. Det er vel ikke for mye å røpe at Stine siden den gang har ramlet over en fyr hun syntes var temmelig ålreit, og til og med gått til det skritt å finne et sted å bo der de sammen kan dele postkasse. Innledningen får vi i “Pink Skies”. Fra åpningen som nesten er “Here Comes The Sun” – så får vi ta en tur gjennom USA. Harmoniene får frem gåsehuden, og når de sammen finner frem til Robert’s Western World i Nashville, så er turen bortimot komplett. Elementer fra The Byrds blandes med Johanne Flottorps fantastiske hardingfele, og kjærligheten er like stor som opplevelsen av å se USA fra et åpent bilvindu.

Sommerfølelsen ligger tjukt på “Annabeth”, og barnslig og ungdommelig trang til å utforske og oppleve. De vet alt, men kanskje ikke allikevel. “Never Seen You So Clear” – om å miste noen kjær, og “Lost Another” om å miste en venn – går dypere ned i melankolien. Produksjonen er utsøkt, og maler stemningen i teksten med tydelige penselstrøk.

Et av høydepunktene for min del er den deilige “Begun to Quake”. Rett og slett på grunn av stemningen som skapes av fela til Flottorp, vokalen til Stine, harmoniene til Marie Tveiten. Det er overjordisk vakkert, enkelt og greit. Stemningen løftes på mange måter videre i “Say It Like It Is” – der stemningen og harmoniene på mange måter er viktigere enn teksten.

Det må en saftig countrylåt til på en plate. Stine og gitarvirtuos Bjørnar Ekse Brandseth spiller også i Silver Lining, som jeg forlengst har utropt til landets beste countrytband. Men her viser The Northern Belle hva som bor i dem når dansegulvet er fullt. Johanne Flottorp spiller countryfele som om hun skulle vært oppvokst i Bakersfield, og bandet kunne fylt dansegulvet på Billy Bob’s Texas hele kvelden med dette groovet her.

“Line of Women” er et av platens absolutte høydepunkter. Stines hyllest til sine kvinnelige og mannlige forgjengere – og hvordan de har formet henne som person, løftet av harmonier med sine kvinnelige bandmedlemmer – er like vakkert som det er sterkt.

Blinding Blue Neon er en av de fineste norske platene jeg har hørt. The Northern Belle er en oase av harmonier og perfekt instrumentering. De er en fryd å lytte til, og både melodier og arrangementer er grundig gjennomarbeidet – og løftes av en dønn solid produksjon. Måten de blander kvalitetspop med country og americana og norsk folkemusikk gir det hele egenart og noe unikt som så mange andre mangler. Tekstene til Stine Andreassen blir aldri forutsigbare, aldri kjedelige, aldri platte eller enkle. Det er dybde og ærlighet i hele det tekstrommet hun etablerer. Og vi kan ikke annet enn å oppfordre alle til å bruke litt tid på denne platen. Det fortjener den virkelig.

Torsdag 18. oktober spiller de konsert i Bergen, hos Dust of Daylight Live.

Sikre deg billetter nå, før det er tomt!

SHARE
Forrige artikkelThe Bottle Rockets – Bit Logic
Neste artikkelDoD Sessions: Andrew Leahey (Dust of Daylight’s Sessions at Andrew’s)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here