Etter hvert som den første depresjonen over at kulturbransjen stengte ned begynte å lette litt, så kom det i hvertfall noe godt ut av nesten to år med pandemi – for artister har fylt opp studioer over hele verden, skrevet og spilt inn musikk og utgitt mye musikk. Og i mange tilfeller – som for The Northern Belle, så har de tillatt seg å eksperimentere og utforske sitt eget lydbilde.
I presseskrivet skriver de “Den overordnede tematikken er behov for sosialisering og menneskelig kontakt i en tid der det har vært vanskelig. Som et resultat av ensomhet og isolasjon har behovet for samarbeid med andre – folk man kanskje ville møtt på byen eller på konsert til vanlig – vært adskillig større. Derfor har albumet noen prominente gjesteopptredener.”
Og deri ligger også styrken til denne EPen, variasjonen og bredden på det som presenteres. En EP har liksom helt andre rammer enn en LP, føler jeg. Det er enklere å presentere forskjellige idéer og lydbilder på en EP enn på en LP. Det er sikkert bare gammeldags tankegang fra sure gamle gubber som gjør at det er sånn, men en LP skal liksom ha en helhet og en “rytme” for at man skal gidde å bruke en time på å lytte i sin helhet. Men en EP er et perfekt medium til å vise andre sider ved et band.
Og det gjør The Northern Belle til gangs på denne EPen som altså har fått tittelen “The Women in Me”.
Åpningslåten er nok min favoritt, den kruttsterke lykkepillen “Kaleidoscope Dream”. Lettbeint, velskrevet og alt som gjorde at vi ble glad i dette bandet.
Men viktigst er det å snakke om den aldeles fantastiske “Only Stupid Kids Get Bored”, der de samarbeider med Orions Belte, som har gitt ut et knippe spennende plater på Jansen de siste årene. For dette samarbeidet er utrolig inspirerende. De skaper en stemning og et lydmaleri som blander elektroniske instrumenter med tradisjonelle folkemusikktoner, kombinert med en herlig god tekst. Dette kan de gjerne gjøre mer av, spør du meg. Perfekt å høre på mens man spiller brettspill med ungene…
Vestkyst-lydbildet bandet startet å rendyrke på forrige plate kommer til uttrykk i tittelsporet “Women in Me”, der Stine tar en fot i bakken og funderer over livet så langt. Nydelig koringer, deilige svevende gitarer. Utsøkt!
Som superbonus så byr også platen på en bunke av de fineste kvinnelige stemmene på den norske Americanascenen. Sammen med Louien, Ida Jenshus, Signe Marie Rustad, Darling West og Malin Pettersen så gjør de en cover av Sufjan Stevens “Chicago” som jeg vil tro vil gi selv Sufjan Stevens tårer i øynene av ren glede. Maken til vakker og respektfull tolkning skal man lete lenge etter.
Personlig er jeg veldig glad for at “Two Rythms” fant plass på denne EPen, og at den har fått det lydbildet den har fått. Vi var så heldige at vi fikk filme og spille inn Stine og Ole-André videodebutere denne låten under fjorårets Forvitnelege Countryfestival på Voss. En tekst om både Stines bestefar og John Prine, savn, glede og minner.
Siste låt på EPen, med John Prines nydelige “Summer’s End”, gir det hele en perfekt avslutning med en ektefølt tolkning som er akkurat passe neddempet mens The Northern Belles eget stempel er tydelig og i fokus – og det skader ikke akkurat hverken låten eller lydbildet at de har besøk av Helga Hommedal Blikås (Jens Andersson) på Cello!
Dette er “dessverre” bare en digital utgivelse, men siden Stine vet at vi skrotinger her ute tørster etter fysisk format så slippes to av låtene som en eksklusiv vinylsingle som du finner hos Big Dipper.
