“Do you guys mind if we play a couple of new ones”?

Brian Henneman flirer der oppe på Bloodshot-scenen bak platesjappen The Groove i Nashville. Det er ca 2000 varmegrader. Opp til venstre, skimter jeg Robbie Fulks som står og snakker med Otis Gibbs. Et sted bak meg står Austin Lucas. Ved siden av meg står Eric Ambel. Vi står foran scenen og svarer “Noooooooooo!” når Henneman spør. For vi har SLETT ikke noe i mot å få høre et par-tre-fire-fem låter fra Bit Logic flere uker før platen slippes.

Eric har naturligvis hørt dem før. Han har produsert denne platen som han har gjort med så mange av de andre platene til Bottle Rockets. De har en lang fartstid sammen, han og Brian Henneman. I fjor stod han også på scenen sammen med dem, på samme sted.

I dag står han ved siden av meg og smilet går nesten rundt hodet. Tanken om hvor absurd dette er, slår meg gang på gang. Den gang jeg oppdaget Bottle Rockets en gang tidlig på 90-tallet, da vi fikk høre at gitarteknikeren til Uncle Tupelo hadde sitt egen band, og skulle lage plate med ROSCOE som produsent? Det tok over 20 år før jeg fikk hørt dem live, men det har jeg tatt igjen tilgangs siden den gang. Og bare det å møte Eric Ambel og bli påført en svær Ambel-klem hver gang man treffes er totalt og fullstendig absurd.

Og nå står vi der da, og hører Brian Henneman og Bottle Rockets gjøre det de gjør best. De rocker livskiten av de som står foran scenen på The Bloodshoot Records Drunk People Party, som Robbie Fulks seinere døpte det.

Platen har fått tittelen Bit Logic, platecoveret ser ut som en 8-bits tegning av en mellomting mellom Clint Eastwood og Brian Henneman. Og låtene er bare så perfekt Bottle Rockets som det kan få blitt. Det er fulle av herlige grooves, gnistrende småsarkastiske tekster som pirker borti små og store utfordringer og hendelser for alle som puster.

Tittelsporet “Bit Logic” åpner ballet, og Henneman tar en runde rundt alle teknologiske nyvinninger. “You best be looking out the windshield, not the mirror. To figure out where we go from here”, sier Henneman. Ikke like skeptisk til teknologien som vår venn Robbie Fulks, men han har kontroll over hva som finnes og hvordan det funker – selv om det tydeligvis blir litt mye.

Den fantastiske “Highway 70 Blues” har de fleste sikkert hørt – den var tidlig singel fra platen.

Henneman er på vei mot Kansas City, men det går trått langs motorveien, med traktorer, purk og folk som aldri kan trøkke på. Han venter tålmodig på å få koble inn cruisekontrollen – men det ser dårlig ut for denne turen. Man kan lese mye inn i tekstene fra de fleste, men i Brian Hennemans tilfelle er det meste face value. Trafikken går for tregt gjennom Missouri, og så enkelt er det.

Bandet har brukt samme metode for innspilling som sist plate. De har tatt seg tid til å gjøre det grundig. Inn i studio, spille inn 3-4 låter, så noen uker pause – før de har stupt inn igjen og fortsatt.

“Bad Time To Be An Outlaw” er platens sentrum. “It’s a bad time to be an outlaw” sier Henneman.  Så lister han opp:

‘Cause my car is broke.
My burner’s broke,
my AC broke,
my telephone broke,
and all them things they cost big bucks,
my music’s good, but my income sucks.
It’s a bad time to be an outlaw

Han rister på hodet over Nashvillepopen som drar inn kroner, og selv om han ikke angrer på karrierevalget – så er ikke outlaw-country stedet å dra inn fete lønnings. Han kjefter litt på seg selv for å ha integritet, og i bli værende i sjangeren sin istedenfor å følge trendene.

Carrie Underwood don’t make country sounds
But she can afford it when shit breaks down.

Vi møter Brian Henneman i det nostalgiske hjørnet i “Saxophone”, han kan skrive ballader med hjertet – den godeste Henneman. Og i den seige countryballaden “Knotty Pine” synger han om rommet hvor han finner inspirasjon og skriver låter. Det er enkelt, det er personlig og det er totalt blottet for flotteri og fixfax. Brian Henneman er direkte, og du får det du hører.

Jeg må trekke frem et par låter til, spesielt den deilige rockeren “Way Down South”. Henneman er mye på veien, og det hører du i groovet på denne. Dette er kjøremusikk for de som liker lange, åpne strekninger der bare bilen dundrer avgårde uten en bekymring i verden.

“Silver Ring”, som avslutter Bit Logic er noe av det fineste Henneman har skrevet. En enkel, liten sang om kjærlighet. Bygget rundt en enkel sølvring.

Bottle Rockets har ikke oppfunnet hjulet med Bit Logic. De har derimot laget en dønn solid Bottle Rockets-plate, som viser et rockeband som fortsatt er på høyden av karrieren. Og vi som så dem live i Nashville i høst vet at disse gutta aldri stopper – de gir alt. Hver gang!

 

SHARE
Forrige artikkelDoD Sessions: Brian Wright (The Nashville Sessions at Andrew’s)
Neste artikkelThe Northern Belle – Blinding Blue Neon
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here