Det er sikkert noen som vil spør seg om det er nødvendig å skrive om en liveplate fra Jason Isbell and The 400 Unit. Denne mannen har jo for lengst befestet sin posisjon i musikkindustrien og trenger strengt tatt ikke mere reklame. Live From the Ryman er innspilt over seks utsolgte kvelder på Ryman høsten 2017 og inneholder bare låter fra Isbells tre siste album. Her er ingen «Like A Hurricane» eller andre spesialcover som er kjekke å ha i samlingen. Men det er mange andre gode grunner til at det er verdt å merke seg denne plata og ikke minst oppdatere seg litt på hva som skjer rundt Jason Isbell i disse dager. 

Først av alt er det selvsagt viktig for Isbell å ha et produkt å selge i et år der han ikke gir ut nytt materiale, men heller reiser rundt og legger verden for sine føtter med sine overbevisende konserter. Plater er viktige for fansen. Det er også viktig å ha et livealbum som oppsummerer en epoke i karrieren hans og kanskje er det også et tegn på at han vil fornye seg i en eller annen retning til et fremtidig album, slik han gjorde etter forrige liveplate i 2012.

For alle som har vært på en konsert, eller på mange, med Jason Isbell og bandet, så vil lyden av Live From the Ryman klinge særdeles gjenkjennelig i ørene. Det regelrett gnistrer av samtlige gitarer fra start til slutt, akkurat som vi er blitt bortskjemt med på konsertene hans. Intensiteten og tilstedeværelsen i fremføringene er uten unntak helt utenom det som er vanlig fra en scene, enten det er de mest rocka låtene, de med politisk budskap eller de som rører ved helt spesielle og ofte følsomme tema. At The 400 Unit og Isbell er blant det beste man kan både se og høre fra en scene i 2018 er helt udiskutabelt. Bare dette aspektet gjør albumet interessant. 

Så er det settingen rundt det å spille i Ryman. Isbell er langt i fra den første som gir ut et livealbum som er spilt inn her og garantert ikke den siste. Men det er noe spesielt med denne scenen og salen. Dette er en arena for legender. Et sted der historiens største countryartister har lagt grunnlaget for at musikken deres skulle bli den vanlige manns underholdning. I over 30 år holdt Grand Ole Opry sitt show her og gav det amerikanske folket noe å se fram til hver eneste helg. Etter at Grand Ole Opry flyttet ut i 1973, skulle det gå lang tid før Ryman Auditorium atter ble relevant. Bygningen så rivedøden i øynene, flomskader har krevet større utbedringer og scenen ble i rundt 20 år omtrent ikke brukt til musikk og scenevirksomhet. Så kom Emmylou. I et nedslitt lokale og med et veldig begrenset publikum på grunn av bygningens stand, spilte hun inn sitt At the Ryman i 1992 og knyttet lokalene til musikken og historien igjen. Over de neste 25 årene fikk scenen sine oppgraderinger og sin musikalske renessanse. I 2001 ble Ryman inkludert i listen over National Historic Landmark og i år ble bygget utnevnt som den mest ikoniske bygningen i hele Tennessee av magasinet Architectural Digest. I tillegg hyller teknikere og produsenter bygningen sine akustiske egenskaper som noen av de aller beste noen scene innehar.

Isbell gjør en ny runde på Ryman i høst igjen, seks kvelder igjen nå i oktober. Seks konserter som vil bli lagt til hans tidligere på huset, slik at hans totale antall konserter og utsolgte hus kommer totalt opp i tjue. Det skjer i et år der Isbell har sopet med seg omtrent alt det han har vært nominert til av priser, både Grammys og Americana Music Awards. Han har også rukket å komme på storfint sommerfestivalbesøk i Norge og Europa, og det er i praksis umulig å ikke ha lagt merke til Isbell i 2018 dersom man er musikkinteressert.

At Isbell også utfordrer store deler av sitt eget publikum med å ha sterke politiske meninger om mye av det som skjer i USA for tiden, gjør han heller ikke mindre relevant. Hans intervju med podcasten «Pod Save America», var et solid statement fra en musiker i det moderne USA. Hans låt «White Mans World» har vært gjenstand for en del kritikk blant konservative fans og det har vært lange diskusjonstråder på Twitter denne høsten. For de som er interessert i å søke opp disse tweetene, så vil du finne en Isbell som ikke nødvendigvis svarer ut hele tiden. Derimot finner man en fyr som mestrer den type sosial arena som Twitter er, langt bedre enn de som kritiserer han. 

Bare for å ha nevnt det også, så er det Jason Isbell som har laget låten «Maybe It’s Time» som blir frontet i traileren til årets musikalske kinosuksess i USA og veldig kinoaktuelle i Norge akkurat nå, «A Star Is Born», med Bradley Cooper, Lady Gaga og Sam Elliott i hovedrollene. På toppen av dette har Isbell sammen med bandet sitt og legenden David Crosby, gitt ut en låt de gjør sammen på årets Newport Folk Festival. Hele åtte minutter med «Wooden Ships» av CSNY kan du nyte i fred og ro. Søk den opp på den strømmetjenesten du vanligvis benytter. Jason Isbell har med andre ord aldri vært mer relevant enn han er i 2018. Han er den ubestridte kongen av americana og vil trolig inneha den posisjonen i lang tid framover.

Vi må snakke litt om albumet også, det er tross alt det som gjør han mest aktuell denne høsten. Nøyaktig 20 år etter at Ryman åpnet for vanlige show igjen, kommer altså Isbell sin Live From the Ryman. Der han samlet sammen mange gamle Drive-By Truckers låter og en cover av Neil Young sin «Like A Hurricane» på sin Live From Alabama i 2012, har han denne gangen konsentrert seg om å gi ut sine beste låter fra sine tre siste album.  

Det å gjenskape stemningen og sounden fra konsertene på et livealbum er det ikke alle som får til. Historien er full av miserable liveplater. Men her sitter rockelåtene som de alltid gjør live, man får kjenne på en ordentlig livefølelse og en tilstedeværelse. Det føles som Jason står rett foran deg og vrenger av seg både tekster og gitarsoloer slik vi vet han alltid gjør det. Når han tar det hele ned på de akustiske låtene, blir dette enda mer fremtredende. Detaljene i lydbildet er i en særklasse. Få på hodetelefoner eller tøm huset og sett på «Elephant» på høytalerne. Skru opp volumet, lukk øynene, len deg tilbake og kom i nærkontakt med din egen gåsehud. 

Andre låter som kan trekkes fram som særdeles vellykkede på albumet er «Cover Me Up», som er en mektig sak. «Last of My Kind», som er veldig utvidet i liveversjonen, låter imponerende. «Super 8» kommer virkelig til sin rett i en litt mer moden og klassisk rocka liveversjon av låten. Ved de første gjennomhøringene av platen er det disse som står aller mest fram, men også låter som «Cumberland Gap» og «Flying Over Water» er helt i særklasse slik de blir servert til oss. 

Live From The Ryman er en eksepsjonell liveplate som virkelig får fram kvalitetene i musikken til Isbell, men kanskje enda mer hvordan bandet hans, og måten han og de, opptrer på en scene. Dette er selvsagt et album som enhver fan må ha i samlingen sin og et album man trygt kan anbefale til venner som trenger å fornye musikksmaken sin. Her får man de beste låtene fra Isbells tre nyeste og aller mest kritikerroste album. Begge de to siste er Grammyvinnere og det er vel en aldri så liten skandale at hans store gjennombrudd, Southeasternfra 2013 ikke ble nominert en gang. Live From The Ryman er spilt inn på den scenen og en av de bygningene som regnes blant de viktigste for utviklingen av amerikansk musikk i det 20. århundre. Hva mer kan man egentlig forlange?

 

Forrige artikkelBecky Warren – Undesirable
Neste artikkelFredagsvideo: Pete Molinari – Steal The Night
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here