Da jeg hørte at det var et nytt Isbell-album på gang, og at det skulle være et mer dempet solo-album, fryktet jeg at det kunne bli litt småstusselig. Var det bare han på akustisk gitar og fru Isbell på fele denne gangen muligens? Kom han til å følge opp den fine progresjonen han har hatt i karrieren etter at Truckers-livet tok slutt? Dette skulle vise seg å være helt unødvendige bekymringer. På hans fjerde album, Southeastern, og på min fjerde avspilling av dette sa det bare pang! Jason Isbell har med Southeastern laget sitt definitivt beste album og i en normal verden er dette et album som burde stå igjen som vår tids svar på Blood On The Tracks eller Tunnel of Love.
Nå skal sies at dette tiåret er helt annerledes enn 70 og 80-tallet der de to nevnte gigantalbumene ble utgitt. Mennesket har forandret seg, verden rundt oss har forandret seg, teknologien og kommunikasjonsmetoder har forandret seg, vi forholder oss til hverandre som mennesker på en litt annen måte enn før. Musikken derimot, den gode musikken, er tidløs. Jason Isbell har begynt å skrive tidløs musikk. Låter som kommer til å holde seg lengre enn forsvarets hermetiske nødrasjoner. Det er en av de tingene som gjør dette albumet til en umiddelbar klassiker. Isbell sprer sine tidløse musikalske historier i nuet til de menneskene som over flere tiår har lagt sin elsk på artister som Dylan, Springsteen, Van Morrison og Ryan Adams. I tillegg vinner mannen nye fans, gamle som unge, og ny oppmerksomhet i media hver eneste dag. Med utgivelsen av Southeastern kan Isbell trygt krones til den nye kongen av amerikansk singer/songwriter- og folk/americanamusikk.
Isbell har lagt bak seg et liv sammen med Jack Daniels og tåkete hverdager. Mannen som mente han ikke var alkoholiker fordi han ikke drakk om morgenen måtte krype til korset å innrømme sykdommen sin da hans kone, Amanda Shires, påpekte at han aldri var våken på det tidspunktet av døgnet. Isbell tilbrakte fjorten dager på rehab i starten av 2012, nærmest under tvang av de menneskene som stod han nærmest, og dette har gjort underverker for mannen. På samme måte som Steve Earle “så lyset” etter sin opptørking midt på 90-tallet, og laget sine beste album i etterkant, ser det ut som Isbell er i ferd med å gjøre akkurat det samme. Låtene på Southeastern er de sterkeste og beste han har skrevet noen gang. Det er en mye mer bevisst Isbell vi får høre, en mann som sannsynligvis har lært mye av sine venner, av sine egne erfaringer og ikke minst av kjærligheten.
Det har vært mange sterke uttalelser om Isbells låtskriving den siste tiden, her er noen av de jeg har funnet.
“I knew we’d struck gold. This chubby kid — he was 22 but looked like he was 15 — was going to be one of the great songwriters of our time.” – Patterson Hood
@JasonIsbell your songs are so good they make me wanna throw up in my face.” – Ryan Adams
“You know, when I sit around and talk with Jason, he can sound, just as I can, like a dumb redneck. But put him on paper, or behind a guitar, and he can fly.” – Justin Townes Earle
“Needs more Isbell” – Todd Snider
Dave Cobb (Shooter Jennings, Jamey Johnson) har produsert Southeastern. Det albumet som skulle vært tidenes samarbeid mellom de to av nåtidens største låtskrivere, Ryan Adams og Isbell, ble aldri noe av. Ryktene som går om hvorfor det ikke ble slik, er mange og egentlig helt uinteressante, av og til vil bare ikke planer gå i sammen. Det som er viktig er at Isbell fikk en produsent i Cobb som var noe mer uforutsigbar enn det man kunne ventet av Adams. En som har gjort solide saker og ting på produsentsiden tidligere. Southeastern er mer perfekt på alle måter enn Here We Rest, en del av skylden for det kan tilegnes Cobb. Først og fremst fordi Cobb og Isbell fort gikk lei av en-mann-med-akustisk-gitar planen som de startet ut med, men også fordi han har tilført musikken til Jason Isbell noe nytt. Muligens er det samme greia som han tilførte til Jamey Johnsons gjennombruddsalbum, That Lonesome Song ? Den greia som gjorde den middelmådige countryartisten Jamey Johnson verdenskjent, uten at noen kan forklare helt hvorfor.
Men mest av alt skyldes det selvfølgelig Jason Isbells låtskriving. Til tider er han historieforteller, av og til rockestjernegitarist, ganske ofte er han personlig utleverende, slik som i “Live Oak” og “Traveling Alone”, men mest av alt er hver enkelt låt vevd sammen på aller fineste vis. Jeg kan ikke sette fingeren på et eneste sted i løpet av de tolv låtene og si at det mangler noe eller at det er noe ufullendt ved hverken låtene eller produksjonen.
Den eldgamle klisjeen “som perler på en snor”, kommer virkelig til sin rett på dette albumet. “Cover Me Up” innleder albumet og Jason prøver å forklare hvordan han har det og har hatt det etter han gav slipp på Jack Daniels. Kim Richey gjengjelder Isbells arbeid på hennes album fra tidligere i år, Thorn In My Heart, med å bidra med vokal på “Stockholm”, en låt som kunne glidd rett inn på Heartbreaker eller Gold platene til Ryan Adams. “Traveling Alone” er et karrierehøydepunkt i Isbells liv. Det å kunne beskrive sin desperat ensomme ferd og erklære sin kjærlighet på samme tid og på den måten Isbell gjør det, er ganske unikt. “Elephant”, en veldig nedpå låt, river tak i et annet følelseregister og viser bare at låtskrivingen til Isbell har bredde nok i massevis der han messer i vei om livets totale håpløshet. Det å leve sine siste dager i livet med en uhelbredelig kreftsykdom i kroppen er et tøft tema, men Isbell klarer på mesterlig vis og få fram et lite spor av glede i mørket.
Slik fortsetter albumet, med låt etter låt som gir deg en ny side av Jason Isbell hver gang han starter ut en på ny historie eller bretter ut sine mest personlige følelser. På “New South Wales” spinner han sammen ord og linjer og historie på en måte som sett med litterære øyne må være noe det aller mest poetiske han har skrevet, samtidig handler det til tider om noe så enkelt som å drikke seg full eller bare gjøre irrasjonelle ting, som å drikke Listerine! “Flying Over Water”, “Different Days”, “Live Oak”, tre fantastiske låter som kommer rett etter hverandre midt på albumet og handler om hjemlengsel, gammel kjærlighet og ny kjærlighet, i den rekkefølgen. Jeg må innrømme at alle de kjente følelsene som kan treffe deg når man hører bra musikk, traff meg som om jeg løp på en vegg under den nevnte fjerde avspillingen og spesielt på disse tre låtene.
There’s a man who walks beside me,
he is who I used to be
and I wonder if she sees him and confuses him with me,
and I wonder who she’s pining for on nights I’m not around
could it be the man who did the things I’m living now – “Live Oak”
Noen mennesker blir som kjent verdens hyggeligste når de får seg et par drinker innabords, Isbell er ikke en av de. Det sies at Isbell mer eller mindre var vanskelig å ha med å gjøre hele tiden i beruset tilstand. Det er tøft gjort å skrive om en fortid man ikke er særlig stolt av, men det er når det virkelig koster at det smaker også. Åpningslåten sier mye om hva det har kostet og hvor dypt Isbell har gravd i fortiden for å skrive disse låtene. Det sies at forbryteren alltid vender tilbake til åstedet. Isbell har vært tilbake og først nå er han på flukt. Denne gangen til et helt nytt kapittel i livet.
A heart on the run,
Keeps a hand on the gun,
It can’t trust anyone
Jeg tror ganske sikkert jeg kunne sitert linje etter linje og vers etter vers fra låt etter låt på dette albumet her i denne bloggposten, men jeg regner med at de fleste som fortsatt leser har skjønt at dette albumet må oppleves på egenhånd, derfor overlater jeg overraskelse- og oppdagelsemomentene til deg som lytter. Det blir enda gøyere slik. Om dette er årets album? Uten tvil! Løp og kjøp nå!
————
Det har vært mange intervjuer, portretter og anmeldelser om Jason Isbell i media i det siste, les noen av de beste via linkene under og hør “Traveling Alone” i videoen under. Offisiell utgivelsesdag i USA er tirsdag 11.juni.
#Oppdatert 8. okt 2013
Offisiell dato for Europa og UK-utgivelse av Southeastern var i går og den er nå tilgjengelig på streamingplattformene i tillegg til iTunes og andre digitale nettbutikker.
American Songwriter – MTV Hive – Huffington Post – NPR – NY Times
