Det er på høyde med det aller meste av kjente høytider når Jason Isbell har releasedag for ny plate. Vi snakker ikke lengre om når Isbell skal ta steget høyere opp, det er ikke så mange flere steg å ta, men spenningen ligger nå mer i om han lykkes nok en gang. Den kommersielle suksessen med Grammy-priser, platesalg, radiospilling og listeplasseringer og den musikalske kvaliteten på Isbell’s tre siste album har tatt han opp i en liga av artister der et stort antall mennesker har ekstremt høye forventninger til alt han lager og gir ut. Denne gangen fikk Isbell også kjenne det på kroppen selv. Frykt for å ikke treffe blinken igjen og en frykt for at publikum ikke skal like det de hører. Mentalt var dette langt vanskeligere for Isbell enn det har vært noen gang tidligere.
I New York Times denne uken gav Isbell et sjeldent personlig intervju om hvor tøff prosessen rundt dette albumet har vært for han selv, men ikke minst for ekteskapet og familien Isbell/Shires. Han brukte lang tid på å overbevise seg selv om at han var på rett spor og i denne perioden måtte Shires ta en hotellferie slik at de hver for seg kunne bearbeide utfordringene Isbells nye album gav. Ting har en tendens til å ordne seg og det gjorde det etter hvert her også, men både Shires og Isbell ble oppmerksom på at det er mulig å være for krevende og destruktiv selv om man er tørrlagt alkoholiker.
“I want him to make the best art he can, but not at the expense of making me feel less.” – Amanda Shires
I den daglige påminnelsen i det å være en tørrlagt alkoholiker ligger også mye av utgangspunktet for Reunions. For første gang har Isbell sett tilbake på og møtt den mannen han ikke lengre ville være i 2012. Låten «It Gets Easier» er et møte med Isbell anno 2009. I følge Isbell var tiden inne for å riste av seg frykten fra et spøkelse som han alltid vil måtte leve med.
“It gets easier, but it never gets easy”
En litt uvanlig låt, til Isbell å være, åpner Reunions. «What’ve I Done To Help” er en av de første singlene som ble sluppet fra albumet og selv om teksten som vanlig forteller små historier og stiller mange spørsmål, var det nok mange som syntes at selve melodien var et dårlig tegn. Ofte er låtene til Isbell bygget slik at de vil fungere aller best når The 400 Unit er i fri dressur på en konsertscene. Slik er det her også. Lydbildet vokser i takt med spørsmålet Isbell stiller gjentatte ganger. Selv om Isbell føler seg egoistisk i en verden der så mange mennesker og grupper trenger hjelp, så er det ikke det han gir oss på resten av albumet. Herifra og ut handler det om å hjelpe, om å lære, om å dele, om å elske, om å hate, og om å fortelle historier basert på dette.
«Dreamsicle» er en litt sensitiv låt om blant annet å være skilsmissebarn. For min generasjon som var barn på 80-tallet var skilsmisse og atomkrig det vi fryktet aller mest. Isbell har trolig sett tilbake på sin egen oppvekst og spedd på med litt fiction. Det er aldri helt autobiografisk det Isbell skriver. Han er en forteller. En som bruker sine erfaringer til å lage historier om små episoder, gjerne ganske hverdagslige ting, men klarer å sette de inn i et større bilde. Enten det er voksenliv eller som i dette tilfellet tankene i hodet på en ung gutt som opplever å plutselig måtte flytte fra venner, en far som ikke er der lengre, en ensomhet der eneste trøsten er en kald ispinne i den varme sommerkvelden. Det er lett å kjenne seg igjen i hovedpersonen i låten, selv om man ikke har skilte foreldre. Det er lett å danne seg bilder av hvordan livet er der han befinner seg. Gjenkjennelse er og blir selve nøkkelen til suksess hva angår musikk.
Fortsatt et sted i fortiden og hengende rundt som tenåringer, der har du Isbell i den sterke «Only Children». Skrevet om og til en som ikke er her lengre. Bildene av det han skriver om blir like tydelige her, den rolige balladen gir fred og respekt til en som hadde fortjent så mye mer. Harmoniene med Amanda Shires fyller ut vokalen i låten, de to har med årene har lært seg både å tilpasse stemmene til hverandre og hvordan de skal bruke dette i låtene til Isbell.
Låten som er platas høydepunkt, i hvert fall for veldig mange, er uten tvil “Overseas”. Isbell og The 400 Unit har spilt «Overseas» live en god stund allerede. Melodisk er dette låten som straks skiller seg ut som den mest kraftfulle med tanke på festivalscener og stadionkonserter. Her får man den Isbell som mange lengter etter på hvert eneste nye album. Dette er klassisk Isbell musikalsk. Det er lett å fange opp gitarlyden her, det er mye av den. På neste låt, «Running With Our Eyes Closed», hører vi også tydelig at det er blitt hentet en del inspirasjon fra andre gitarister, blant annet Mark Knopfler. Låten bryter tydelig med Isbells normale låtmønster og det føles umiddelbart ikke som en låt man vil huske lenge.
Vi skifter stemning, det er fortsatt rolig, men det låter mer folk av «River». Her får Shires sin fele lov til å skinne, mens gitarlyden også her er av det mer dempede slaget. Orgelet til DeBorja fyller opp mot slutten av låten og det blir mer massivt etter hvert. «Be Afraid» har mer sommer i lyden, mer scene, mye teknisk i miksen og låter ganske massivt etter hvert. Dette er en av de tidlige singlene som man rett og slett må høre en del ganger før melodien føles naturlig og faller på plass.
Etter det midtpartiet av tre låter, som ikke oppleves som de aller sterkeste Isbell har laget, så strammer han skruen et par hakk og leverer en avslutning som nesten bare han kan. «St. Peters Autograph» forteller om hvordan Isbell opplevde å se sin kone gå gjennom en tung sorgprosess da hennes nære venn Neal Casal gikk bort i fjor. Han hyller hennes styrke i en periode som har vært ekstrem tøff å bearbeide emosjonelt.
“I see you suffering through the best of days
Still you’re putting me first”
“It Gets Easier” treffer den berømte blinken og tar en vidunderlig musikalsk trippel salto, mens ordene forteller nakent om hvor tankeløs han var den gangen da alt var mørkt og alkohol og rus var hans viktigste holdepunkt i livet. Da er det passende å få rettet øynene mot fremtiden i «Letting You Go» helt til slutt. Med sin aller beste penn skriver Isbell om hvordan han forbereder seg på å slippe taket den dagen hans datter skal stå på egne ben. En far og datter sang. En enkel countrylåt til slutt. En som gir en sånn rar følelse i øyne og svelg.
“Being your daddy comes natural
The roses just know how to grow
It’s easy to see that you’ll get where you’re going
The hard part is letting you go”
Reunions er som Isbells tre foregående album, spilt inn med Dave Cobb bak produsentspakene i hans RCA Studio A i Nashville. Det er nok litt mer utfordrende produsert denne gangen og låtene krever nok kanskje et ørlite hakk mer oppmerksomhet enn på de foregående platene. Allikevel er det ingen tvil om Jason Isbell nok en gang har levert et produkt han kan være stolt av og en plate som vil få den anerkjennelsen som den fortjener fra presse og i media. Det kommer også til å finne sin plass i de fleste av fansens hjerter.
Men det er nok noen som vil si at dette er hans svakeste album. Noen avfeier hele greia, kaller Isbell oppskrytt, og det er en ærlig sak, det er lov å ikke like Jason Isbell. Noen vil mene at dette er hans beste, som kjent er ofte er den siste plata alltid best. Mange vil nok fortsatt være skuffet over at det ikke låter slik som det gjorde tidlig i karrieren eller på Southeastern for den saks skyld. Men dette er Jason Isbell anno 2020 og det er ikke slik at en artist skal måtte repetere tidligere bragder for å tilfredstille fansen sin. Det er ofte det vi har konserter til.
Evolusjonen pågår heldigvis kontinuerlig og det er intet unntak for artister. Vi skal være glad for at vi har frittstående artister som lykkes kommersielt i et stadig mer generisk og intetsigende musikkmarked. Vi trenger fortsatt Jason Isbell til å være det fyrtårnet han er for alle andre talentfulle artister som lager kvalitetsmusikk, til å vise at det umulige er mulig. Reunions er en Jason Isbell plate som først og fremst føyer seg inn i rekken av solide albumutgivelser fra den kanten. Den kommer på et tidspunkt der den for mange fans vil bety noe ekstra og kanskje skape litt avstand til en ellers krevende situasjon og hverdag for menneskeheten akkurat nå. Akkurat det trenger vi.
