Rett før julen 2010 skrev jeg en omtale på min gamle blogg, No Deal Music, om Doug Paisley og om hans forrige album, Constant Companion. Et album som tok meg fullstendig på senga, med noen låter som hadde en musikalsk atmosfære som man sjelden får oppleve. Jeg kalte posten “En følgesvenn for livet”, og her er Mr. Paisley tilbake ved min side og denne gangen handler det om sterke følelser.
Paisley selv omtaler albumet, Strong Feelings, ganske så beskjedent som “ti nye sanger”, virkeligheten er en helt annen. Med på albumet er tidligere Cairo Gang sjef, Emmett Kelly, på gitar, Bazil Donovan fra Blue Rodeo på bass og Mary Maragaret O’Hara på vokal. Et gnistrende stjernelag der altså og i tillegg, nok en gang, har Paisley fått med seg evigunge Garth Hudson til å traktere tangenter et og annet sted innimellom. Denne gjengen, sammen med Paisleys meloditeft og evne til å skape stemningsfulle harmonier og melodier, har laget et album som er så mye mer enn bare ti nye låter.
“Radio Girl”, som åpner plata, tar deg umiddelbart inn i den unike atmosfæren til Paisley. Som en slags Bonnie ‘Prince’ Billy på en overdose lykkepiller graver han i fortiden til sine fans og maner fram bilder av den tiden hvor radioen virkelig hadde betydning i livet til helt vanlige mennesker som bare var glad i musikk. De to neste låtene viser en forsiktig optimistisk tilnærming til kjærlighet og lykke. Kanskje prøver han å distansere seg fra countrymusikken? Selv sier Paisley at det er laget altfor mange triste countrylåter og at han derfor heller foretrekker de lykkelige, slike “som Willie Nelson og Don Williams lager”.
Strong Feelings er en fortsettelse av den renessansen Paisley har gitt 70-tallets amerikanske folkrock på sine to forrige album, samtidig er han i konstant bevegelse og tråkker opp sine egne stier. Resultatet er et album som kompromissløst dæljer løs på følelser og sinnsstemning på en måte som bare folkrock og country kan.
Albumet er spilt inn i et moderne analogt studio i Toronto med et lite unntak for en nattlig seanse der Hudson fikk bli bedre kjent med Steinway flygelet til den avdøde canadiske komponisten og pianisten Glenn Gould. Dette flygelet kunne ikke flyttes ut av Ottawa’s National Arts Centre og bandet måtte derfor rigge opp studio der og kjøre et 12-timers nattskift.
Paisley sier i intervjuer at han startet på dette albumet før Constant Companion kom ut. Detaljene i låtskrivingen er deretter. Fire år i produksjonstid på et album i disse moderne tider er lang tid, men Paisley har brukt tiden meget fornuftig. Han har lagt vekt på melodier og på detaljer i arrangementene, men aller mest har de lagt vekt på lydbildet og studiotiden og produksjonen. Lydteknisk så låter det så aldeles gnistrende av dette albumet at jeg sjelden har hørt maken, og det til og med i digital versjon. Alle vinylhoder der ute, med et noenlunde brukbart hifi-anlegg, gled dere til å spinne i gang Strong Feelings.
De tre første låtene, som jeg har allerede har nevnt, pluss de to råsterke “Growing Souls” og “To and Fro” midt uti, er mine favoritter på et album som gjerne får bli værende i spilleren min i lang tid. Jeg antar at Paisley har laget et album som er smart nok til at de andre låtene slår seg opp som nye favoritter med tiden. Ta deg tid til å sjekke ut hvordan dette låter om du ikke har hørt det før. Platekompaniet selger denne plata som cd og vinyl, men som streaming ser det ikke ut som du får den noen steder. Digitalt er den tilgjengelig for kjøp på iTunes.
21.10.14: Albumet er nå tilgjengelig på Spotify i Deluxe Edition med bl.a. “Until I Find You”, et samarbeid med Bonnie ‘Prince’ Billy.
[youtube]http://youtu.be/RSGdv0_0wbA[/youtube]
[youtube]http://youtu.be/f5rRoOfPHhI[/youtube]
