Bergenfest 2018 – Jason Isbell & The 400 Unit

Bergenfest’ 2018 store høydepunkt for undertegnede ble akkurat det høydepunktet festivalen ventet på. Et festivalsett på en knapp time er ikke mye sammenlignet med det vi får på en vanlig konsertturné fra denne kanten, men Jason Isbell og hans 400 Unit leverte fra seg noe av det ypperste man kan høre fra en scene denne timen i nydelig Bergensvær sent torsdag kveld. Under sydvestene var smilene bredere enn på noe tidspunkt tidligere i festivalen.

“Hope The High Road” fra The Nashville Sound fikk starte showet og vi fikk akkurat den veggen av amerikansk rockelyd som kjennetegner Jason og bandet hans og som vi ønsket oss. Sadler Vaden briljerer fra første tone på gitaren og Derry DeBorja er overalt på tangentene sine, mens Jason synger som han aldri har gjort før. Bandet fortsatte i rockesporet med to strålende versjoner av henholdsvis “24 Frames” og “White Man’s World”. 

Så var det tid for å showe litt ekstra. DeBorja og Jason dro fram trekkspillet og kassegitaren og ble i følge Jason selv et countryband i fire og et halvt minutt da de hentet fram “Codeine” fra låtskattekisten og albumet Here We Rest fra 2011. Åpningssporet fra The Nashville Sound overtok så manesjen og “Last of My Kind” fremkaller gåsehud og det som verre er når lyden av en desperat slidegitar inntar Bastionen scene. Låten fades ut av bandet til det er helt stille, en kort applaus og så eksplosjon når “Cumberland Gap” får folk til å røre ordentlig på seg og Jason kvitterer applausen etterpå med å si at nå var de et rockeband for noen minutter. Det er dette som kjennetegner dette bandet og Jason Isbell. Han og bandet er mestere i både rock, country, americana, soul, blues og folk. Han fyller begeret i alle sjangre og han gjør det uansett hvor eller når han gjør det.

Fra rock til “Tupelo”, en av hans aller vakreste låter, og derifra over til “Stockholm” og “Cover Me Up” fra Southeastern. På sistnevnte får vi Isbell på akustisk gitar og Sadler Vaden på slide og Jason synger med en kraft og innlevelse som går utenpå det meste. Det er ikke vanskelig å se at akkurat denne låten betyr mye for han personlig. 

Vi nærmer oss slutten av den tilmålte timen og vi får en vegg av rockelyd i starten og slutten av “Anxiety”. Denne låten fungerer utmerket i livesammeheng, den lengtende melodien og teksten holder publikum i sjakk og akkurat når man tror det er slutt drar bandet på igjen. 

Helt til slutt får vi en aldeles strøken versjon av “If We Were Vampires” og så er det dessverre slutt. Bare 55 minutter. Det må være det eneste lille det er å trekke for, det hadde vært tid til en låt til. Publikum hadde garantert klart en låt til, jeg tror faktisk de fleste hadde orket en hel time til og Jason har låter til både to og tre timer mer, så det hadde vært det minste problem. 

Kort oppsummert så var dette en deilig musikalsk konsertopplevelse, Jason Isbell tilbake på Bergenfest, i strålende spillehumør og med et publikum som var med på notene og som brydde seg katten om at det var litt fuktig i luften. Det er slik det skal være på festival, smilene blir ekstra brede, øynene litt ekstra blanke og minnene vil være der for alltid etter en slik kveld.