Platene som slår beina under deg. Det er DE platene vi hele tiden jakter på her hos Dust of Daylight. De platene som løfter deg opp etter kragen, slenger deg i veggen av full kraft – og etterlater deg som et lamslått musikkvrak med haka på knærne og dette usigelige suget etter mer… mer… MER!
Becky Warrens andre soloplate har fått tittelen Undesirable, og i motsetning til platens tittel så er denne så desirable som den kan få blitt. Jeg har ingen problemer med å utnevne denne til min personlige favoritt til Årets Album, og har stort sett latt denne gå på repeat ved enhver ledig stund siden jeg ble den lykkelige eier av et eksemplar et par dager før Americanafest tok til.
Søndag før festivalstart fikk vi besøk på vår veranda av Becky Warren. Hun var vår første gjest i vår “Dust of Daylight Sessions in Nashville” for to år siden, og i anledning den nye platen så passet det veldig bra med en oppdatering. Becky satte seg ned, spilte tre nye låter, og gåsehuden innfant seg umiddelbart. Etter endt session, der mine reisekompanjonger var omtrent like filleristet som meg selv – så fikk vi kopier av den nye platen. Huset vi leide hadde ikke cd-spiller, men kveldens plan innebar en 15 minutters kjøretur til Basement for å se en tribute-konsert til The Band. Beckys cd havnet rett i cdspilleren, og sjelden har det vel vært så stille i den bilen – og med det samlede mannskapet.
15 minutter senere parkerte vi utenfor Basement, og det var litt spredt mumling om vi ikke heller skulle høre ferdig plata før vi gikk inn. Torbjørn hadde noen plater han skulle ha signert, så alle måtte pent stille opp og gå på pen rekke inn i det knøttlille konsertlokalet.
Etter konserten derimot, så hadde man ikke engang startet opp bilen før det fra ett av baksetene (7-seter, naturligvis) lød “Få på igjen den platen!” og vi kjørte rundt til platen var ferdigspilt. Det var temmelig høy stemning når platen var slutt og alle skulle fortelle hvor bra den var – noen ønsket å kjøre rundt og høre på den hele natten – men jetlag trakk oss innendørs.
For det Becky Warren har laget med Undesirable er enkelt og greit en monumental rockeskive med så dyktig utformede tekster, og med et så viktig tema – at det ikke bare treffer deg midt i hjertet, men også gir rom for ettertanke OG en ubendig trang til å bare hoppe rundt av ellevill lykke over hvor DEILIG musikk kan være!
Forrige plate, solodebuten War Surplus fulgte et par gjennom et beinhardt forhold – der de møttes og giftet seg like før han ble sendt til Irak – og kom hjem som en helt annen mann enn den som dro. Forholdet, sammenbruddet og bruddet skisseres, dokumenteres og deles med innsikt fra en person som har gjennomgått akkurat det samme. Men uten å fordele skyld, uten å peke finger på noen – og på en måte som gjør at det hverken er mørkt eller dystert.
Og denne evnen til å dokumentere andres liv, uten å lage tristesse av det hele, har Becky tatt med seg når hun begynte å jobbe med sitt andre soloalbum. Som også viste seg å skulle bli et konseptalbum.
Gatemagasinet “The Contributor” selges rundt omkring i hele Nashville av mennesker som av ulike grunner har havnet utenfor samfunnet. På samme måte som vi kjenner her hjemme med blant annet “Megafon” og “=Oslo”. Gjennom Facebookpostene til Rod Picott og spesielt Stacie Huckeba så har vi fått oppleve hvordan hjemløse i Nashville virkelig har de råtneste forhold det er mulig å få i et rikt, vestlig land som skulle ha absolutt alle forutsetninger til å ta vare på sine svakeste.
Teltleire i skogen like utenfor sentrum er fullt av mennesker som enkelt og greit har det de står og går i. Stacie og venner har jevnlig med seg ryggsekker fulle av klær og mat som de deler ut. USA er ikke akkurat velkjent for sitt velutviklede sikkerhetsnett for de som har møtt motstand. Og det er ikke mye som skal til i det landet. Mister du jobben, så mister helseforsikringen, og veien til å miste hjemmet er kort – for banken er der i samme øyeblikk som en nedbetaling feiler. Over natten kan hele familier plutselig stå på gaten, og ha en bil og et par kofferter som sitt eneste jordiske gods.
“The Contributor” tilbyr mennesker uten jobb og med utfordringer av alle typer en måte å tjene seg ærlige penger. De kjøper magasinet, og selger det videre med fortjeneste.
Og det er disse menneskene vi møter på Undesirable. Etter utgivelsen av War Surplus så ønsket Becky en tilsvarende opplevelse som hun fikk etter plateslippet – det å møte veteraner og familier som hadde en historie å fortelle. Hun hadde tidlig oppdaget magasinet, og hadde blitt litt kjent med “sin” selger – som servet hennes gatehjørne.
Becky tok kontakt med redaktøren av magasinet, og spurte om tillatelse til å snakke med noen av selgerne av magasinet, for å høre på historiene deres, og se om det kunne bli sanger av det.
Og sanger ble det. Herregud for noen sanger det ble. Becky Warren har en helt unik evne til å sette seg inn i andres situasjoner, opplevelser og historier. Og å kunne formidle det til oss via tekst og musikk. Gjennom disse 11 låtene føler du at hun har levd hvert eneste sekund, det låter så dønn genuint og ærlig. Og ærlig er det – dette er ekte menneskers historier. Igjen har hun unnlatt å ta et politisk og direkte sosialt standpunkt. Hun hever ingen pekefinger og sier “her må dere ta dere sammen!”. Men det trenger hun ikke, for bare det at disse historiene får et eget liv er det sterkeste standpunktet du kan ta. Både politisk og sosialt.
Dette er en form for samfunnsdokumentar, fortalt gjennom historiene til helt vanlige mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor samfunnet. Dette er mennesker som til tross for lite penger, og gjerne et ødelagt familieliv – fortsatt finner glede i livet og menneskene rundt seg. De har fortalt Becky Warren sine livshistorier, hun har plukket ut øyeblikk og hendelser som hun har skrevet låter om. Og det gjøres på forbilledlig vis – og Becky står frem som en av de aller sterkeste tekstforfatterne blant dagens uavhengige musikere.
Musikalsk så er denne platen mye mer rocka enn den forrige. Det er skikkelig saftig trøkk, bandet svinger som ville helvete – og det er et trøkk og en fandenivoldskhet som vi kjenner fra gammel Springsteen, tidlig Tift Merrit og nyere American Aquarium.
Produsent Dan Knobler (som gjestet oss i Nashville i fjor sammen med Caroline Spence) spiller også en haug gitarer, og ellers har de Beckys faste bassist Jeremy Middleton med seg, de har Jason Burger på trommer, Jeff Malinowski på akustiske gitarer, Phillip Sterk på pedal steel, Danny Mitchell på alt av tangenter og Amy Ray (fra Indigo Girls) på kor. På kor finner vi også Mary Bragg, Kiera Small og Jon Wheelock. Samt Jen Starsinic, Meg Braun, Caroline Spence, Addison Middleton, Jeremy Middleton og Jimmy Sullivan på kor og klapping.
Et stjernelag som virkelig får denne platen til å skinne enda sterkere. Men det er tekstene som skinner her. Og vokalisten og låtskriveren Becky Warren.
For det første så er det et kunststykke å lage en plate med 11 fengende låter over et tema som kan virke ganske blytungt. Dernest er det et like stort kunststykke å lage en plate som kan høres låt for låt, og som samtidig fungerer som en helhet. Det har Becky Warren klart to ganger på rad. Her møter vi i tillegg karakterer (enten ekte personer, eller basert på ekte personer) som er like fargerike som dagen er lang. Noen møter vi i igjen over flere låter, noen står fjellstøtt aleine med sin egen låt og sin egen, sterke historie. Ikke på noe punkt er dette et “ååå, dere må synes synd på dem” konsept, for det er heller ikke hensikten med denne platen. Låtene skal leve sitt eget liv, og gi anledning til ettertanke, samtidig som du bare skal elske dem som løsrevne musikalske øyeblikk.
Du kan stupe ned i tekstene og bare nye de velskrevne (og sanne) historiene, eller bare fyre opp en låt og hoppe rundt og digge groovet og stemningen.
Platen står fjellstøtt som helhet. Enkeltlåtene fungerer hver for seg på egenhånd. Musikalsk er platen variert, med fullt rockeøs, ballader og countryperler om hverandre. Det er med hånden på hjertet ikke ett eneste svakt spor her. Hele veien glitrende tekster, sterke historier presentert med respekt og omtanke.
Undesirable åpner med årets låt for min del, “We’re All We Got”, med et trøkk og en fandenivoldskhet det gnistrer av. Billedbruken er direkte vakker, og historien er enkel. Selvet er alt vi har. Og litt lenger fremme i veien så ordner det seg, det gjelder bare å holde ut. Bare litt til.
The Cumberland River’s holding all the stars tonight
And up ahead there’s a point in the road
where my luck’s gotta change.
Orgelet, duetten med Amy Ray, trøkket og vokalsporet er helt enormt. Løsrevet fra platen og temaet så er dette en av de beste rockelåtene jeg har hørt.
“Nobody Wants To Rock’n’Roll No More” er låten om drømmen som forsvant, men til tross for at livet ikke tok den retningen man håpet – så er ønsket om å fortsatt spille musikk tilstede. Derimot er det vanskelig å finne noen å spille musikk med når man er hjemløs og ensom. En seig låt med blueselementer, som vi treffer igjen i vidunderlige “Dabbs Avenue”. Vår protagonist drømmer tilbake til tiden da hun var danser, og reflekterer over livet sitt når hun ser speilbildet sitt.
Den hjerteskjærende vakre “Sunshine State” fikk frem både gåsehud og tårer på en veranda i Nashville i september. Elektrisk med fullt band trøkker det så infernalsk deilig, og låten fungerer så utrolig godt på egenhånd – uten bakhistorien. Med historien bak så antar den en ekstra dimensjon, om han tilbrakte 20 år i fengsel – og har muligheten til å spore opp folkene fra bakgrunnen sin.
Og så Carmen da! Herregud for en deilig liten perle. Groovet er totalt uimotståelig, og man får jo bare lyst til å danse. Utgangspunket til tross. Eller kanskje nettopp på grunn av historien, og det faktum at disse menneskene Becky har møtt er så åpne, positive og villige til å dele livet sitt med oss. Til tross får det loddet de har fått utdelt i livet.
“Highway Lights”. For oss som er oppvokst langs E6, så er dette som å være hjemme igjen – en sein høstkveld. I bilen, mens man reflekterer over livet og det vi har sett, gjort og følt.
Those highway lights
Pouring cross the billboards
Painting all of Sunrise Heights
Shining like a rock chord
Some day I’m gonna join them
Some day I’m gonna get it right
Cutting through the night
Just a highway light
Balladen “Half-Hearted Angel” byr på en smekker, deilig pedal-steel, og en tekst full av de lyriske linjene som Becky har fylt denne platen med.
Some girls wear welcome signs
Free as blown dandelions
But I don’t shine like that anymore
Instead I burn neon
If there’s a barstool to lean on
Rett fra nærmeste honky tonk får vi den herlige countrylåten “You’re Always Drunk”. Det har blitt en naturlig paring mellom countrymusikken, og historien om hun som er dritt lei av mannen som alltid kommer hjem drita full og er ufin og voldelig. Og nå er det nok! Hun pakker og går. Endelig.
“Let Me Down Again” tar debatten rundt alkohol og rusmisbruk et steg videre. Fra et usunt forhold, til et annet – der begge står i fare for å bukke under for rus. Og noen må ta ansvar for å komme seg ut av det.
Den vakre balladen “Valentine” er akkurat det vi trenger når “Let Me Down Again” toner ut. Måten Becky bruker ord på, spinner disse karakter-drevne historiene rundt regelrett lyrikk er intet mindre enn fantastisk. Hvem bruker et ord som “larkspur” (planten ridderspore) i en låt, og får det til å funke?
Undesirable avsluttes med singelen “The Drake Motel”. En enkel, perfekt rockelåt som oppsummerer både platen og hensikten med prosjektet på fire minutter og fem sekunder. Vi får komme inn i hodet og tankene til en av “The Contributors” selgere, som til tross for bosted og utsikter tar dagene som de kommer, en dag av gangen.
Disse historiene vi har fått ta del i, tilhører mennesker som har havnet på utsiden av det “etablerte” samfunnet. De er mennesker med en historie, drømmer, håp og planer. Drømmer som ikke ble oppnådd, men likevel er de ute der hver dag – og kjemper for tilværelsen og sin egen fremtid. Og gjennom denne platen så har de også fått eierskap til sin egen historie.
Undesirable har på alle måter blitt en triumf. Som konsept så fungerer den helt etter intensjonene, og forhåpentligvis kan den være et element i en større debatt om hvordan verdens rikeste vestlige land behandler sine egne innbyggere. Som musikalsk enhet så er den variert, velprodusert og så velskrevet at det er en fryd. Som enkeltstående låter så står alle disse låtene like godt på egenhånd. De trenger ikke konseptet for å fungere, men med det som base gir det alle låtene ekstra dybde.
For meg så er dette årets foreløpig sterkeste kandidat til Årets Album. Kjøpes hos Amazon.
Besøk Becky på nett. Følg henne på Facebook.
