Lørdag. Siste fulle konsertdag for en etterhvert sliten gjeng fra Bergen. Vi har tatt Session-fri, og anstiger Cafe Rooster Records store fest på Basement East. Gospelavdelingen er i ferd med å avslutte når vi kommer, og det låter rett og slett himmelsk.

Rommet er fullt av gamle venner, og hilserunden tar tid. På scenen gir Joe Purdy oss et sett som virkelig viser hva en amerikansk folkesanger kan levere. Det er humor, alvor og gnistrende gode tekster.

Brian Wright rigger seg opp på scenen sammen med Aaron Lee Tasjan. De trøkker på fra første sekund, og Brian Wright ER rockestjerne. Det er vannvittig saftige saker som slenges mellom veggene på Basement East, Wright denger pedalbrettet til underdanighet, når det forsøker å tøyse litt med ham. Aaron Lee står litt på sidelinjen, spiller rytmegitar, sologitar, gliser fett av kompisen som virkelig leverer varene. Han heter inn Jon Latham og Ladies Gun Club til å kore på «Tractor Beam». Vi venter bare på å bli hentet opp av aliens, hele gjengen.

Wright og Tasjan bytter plass og trommis, og så er det Aaron som leverer et kort og effektiv sett. Totalt forskjellig fra gårsdagens sinnsyke showcase, men ikke et grann mindre fantastisk. 

Ladies Gun Club har med seg felespilleren Anna Joy Harris, og harmoniene til Sally Jaye og Sarah Roberts er overjordisk vakre. Harris bidrar både på kor og fele, og er et unikum av en artist. Hun spiller sitt eget sett etterpå, med fullt punk-øs. Klassisk pianist, fiolinist, vokalist, gitarist, låtskriver. Vi spår en stor fremtid for Harris som for tiden jobber med nytt album hos Cafe Rooster.

 

Darrin Bradbury finner plass på scenen. Han sliter med feedback allerede før settet starter, og etter første låt så gir han bare opp, nøkker ut kabelen og går ytterst på scenen for å synge for oss uten PA. Så hopper han ned på gulvet, går inn mellom publikum og synger og spiller TIL de som står der. Svinger seg rundt, synger som en konge. Til slutt spiller han seg UT av Basement East, synger seg ut gjennom gangen, løfter en hånd til hilsen «takk for nå», og borte er han. En rett og slett magisk opplevelse som vi aldri vil glemme.

Jon Latham er kongen av Cafe Rooster, og har med seg ny gitarist – siden Andrew Leahey får mer og mer jobber med egne prosjekter. De legger ingenting i mellom. Fyrer igang «Last In Line», og ser seg aldri tilbake. Jon er et unikum på scenen, han har TOTALT kontroll over publikum. Han snakker TIL oss. Fanger alle, får folk til å danse, synge, hoppe. Det er ikke noe man kan lære – den evnen er medfødt. Jon ER rockestjerne, han ble født rockestjerne – og det er derfor han er her på denne planeten. Halvveis i settet hilser han til den Norske bataljonen igjen, og vi sluker det rått. Salen elsker Jon Latham, og han elsker rock’n’roll. Så alt alt for tidlig er det slutt, men så overrasker han med en cover av «Lawyers, Guns & Money». Det er helt overlegent alt annet!

Det er noen konserter igjen, men for min del var dette den offisiell avslutningen på festivalen. Jeg trenger ikke mer nå. Den verste delen av turen tar til – vi sier farvel til alle våre nydelige, fantastiske venner og vår utvidede Nashville-familie. Salen var full av venner, og det er ikke fritt for at både Lathams og Letruds feller noen tårer når vi tar avskjed for i år. Måten hele dette miljøet har tatt imot oss nordmenn fra en liten blogg er til tider som en drøm, og det er som en stor familie som tar imot med åpne armer.

Felles avmarsj fra Basement East betyr mat. For å sitere Helge; «Nå har vi ikke spist på 20 timer, så da spiser vi like godt to ganger på to timer.» Et kjapt måltid på Rudies på McGavoc ble etterfulgt av det viktigeste når 6 mannfolk er på tur sammen – hjem for å gå på do. Sånn er det. Etterhvert som dokøen vokste, så begynte snorkelydene å bre seg i huset. Avmarsj klokken 19:30 ble radikalt utsatt til 21:30. Avdeling 1 hadde plan om Station Inn, mens Avdeling 2 som vanlig fant veien til Cannery. Der ventet Sarah Borges – med Eric «Roscoe» Ambel på gitar, og bassist og trommis fra Bottle Rockets som rytmeseksjon. Gutta var særdeles fornøyd. Deretter fikk de sett Hannah Wicklund & The Stepping Stones, som serverte bluesrock som gikk rett hjem i Avdeling 2.

Gjengen avsluttet naturligvis med Verdens Beste Band, Cordovas – på High Watt. Helge hevder at de låt ett knepp bedre på Bergenfest, Torbjørn påstår at de var bedre på High Watt – men han kan være farget av at han bare så tre låter på Bergenfest. Vi kan med andre ord konkludere med at Helge har rett denne gangen (også). 

Avdeling 1 tok plass i køen på Station Inn, og etterhvert var vi inne sammen med vår venn Craig. På scenen stod Leslie Stevens. Jeg har jaktet den konserten siden jeg gikk glipp av fjorårets showcase, og dagens absurde sammentreff med Leslie er rett og slett for mange og utrolige til at noen kommer til å tro meg. Det holder nok å si litt om konserten, for å spare de involverte. 

På scenen på Station Inn står Leslie Stevens. Endelig. Og en keyboardist OG pedal-steel virtuos, en bassist og en trommis. Og den kuleste gitaristen du kan tenke deg. Han ser ut som om han tok et steg ut fra 1953, og rett inn på Station Inn denne kvelden. I samme sekund som Leslie starter å synge så er alle fullstendig fengslet, og hun sjarmerer oss enkelt og greit i senk med tekstene, låtene og et smil som lyser opp hele Station Inn. Hun har en humor som går rett hjem hos alle i rommet, og sammen med bandet gir hun en konsert som går rett inn på førsteplass over alle konsertene jeg har sett her borte i år. 

Vi får låter fra de to siste platene, samt en aldeles nydelig versjon av Tom Pettys «Southern Accents» som varmer god i sjelen til de fremmøtte. Bandet er tight, samspilt og så velspilt at det er en fryd. At de i tillegg er kulere enn isbiter er bare en bonus. 

Etter konserten får vi høre at dette er den andre gangen de noen sinne har spilt sammen, noe som bare sier sitt om hvor gode disse folkene er. 

Vi kjøper litt plater, sier hei – knurrer vennlig til Chad Cochran som har hengt med Leslie hele dagen, og tar turen ut i natten sammen med vår venn Craig. Det har blitt tradisjon at jeg avslutter festivalen sammen med Craig på lørdag kveld. Vi plukker et sted der vi kan sitte og hvile slitne bein, og et band som har energi nok til å holde oss på beina til kvelden er omme. Valget faller på Mike and the Moonpies. Det høres ut som om de er et popband fra 1963, men de er Honky Tonk-band på et nesten uansvarlig høyt nivå. 

Men før de gutta går på scenen så får vi et møte med Jamie Wyatt som virkelig ga mersmak. Gode tekster, et sinnsykt godt band, og sjarm og humor som virkelig treffer.

Mike and the Moonpies trekker fullt lokale. Charley Crockett står i baren og hører på, og månepaiene trøkker til som vi bare kunne drømme om. Et ekte, saftig, originalt honky tonk-band var akkurat det jeg manglet i år, og alle tendenser til trøtthet forsvinner. Det skjer ikke spesielt ofte, men jeg får en ubendig trang til å slå meg ellevilt løs på dansegulvet. Heldigvis for alle tilskuere er beina mine fullstendig ødelagt etter fem timer på det forhatte betonggulvet på Basement East, så jeg sitter trygt og fint på galleriet og hører og ser. 

Bassisten stiller med en pastellgrønn glitterbass, og leverer et show som kan få den mest introverte publikummer til å svinge seg. Stemningen står i taket, bandet LEVERER. Det er helt rått å høre hvordan det KAN gjøres. Hvordan det SKAL gjøres. 

Konserten er slutt, bassisten har dengt bassen sin inn i en ustemt tilstand jeg ikke trodde den ville komme tilbake fra, men vokalist Mike Harmeier vil det annerledes. Han bare flerer igang en versjon av Dr. Hooks klasssiker «Cover of the Rolling Stone». Bandet henger seg på. Vår utagernde venn på bass blir plutselig stillestående, for han kan ikke låten og må konsentrere seg for å henge med i svingene. Og de er det mange av. Et nytt vers TROR jeg kanskje diktes opp på flekken, publikum er helt solgt og SÅ er det slutt. BOOM!

Vi tar turen ut i natten sammen med vår nye venninne Leslie Stevens, og så er det over for denne gang. 

I morgen venter to last minute videoshoots med Allen Thompson og Kashena Sampson – så går flyet hjem til Norge… fint, men allikevel er det ikke så fint å si farvel til vår utvidede familie her borte. 

 

 

Forrige artikkelAmericanafest 2018 – Fredag
Neste artikkelDarrin Bradbury – Newark (Americanafest 2018)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here