Oppe før fuglene fiser, som min bestemor brukte å si. Det var fasit for Americanafestfredagen. For vi ventet storfint besøk på verandaen denne morgenen, og torsdagens bloggpost måtte i havn før den tid. Klokken 10:25 var Hugh Masterson på plass, og vi fikk tre gnistrende låter som kommer til å slå ann hos norske Americanafans.
11:15, et kvarter før avtalt tid, ankommer BJ Barham via Uber. Han er blid og morgenfrisk, og har med seg en kasse med plater til platesamlerne på huset. BJ setter seg ned, og det er ikke til å stikke under en stol at vi har en stjerne på besøk. BJ tar kontroll, og har en utstråling som er få andre forunt.
Vi får fire låter på teip, for BJ har det travelt – og skal rekke alle sine forpliktelser. Han har lyst til å spille fler – men manageren ankommer for å hente ham, og platesamlerne må få sine plater. Vi gleder oss til å dele de to sessionene med dere, for du store allverden som både Hugh og BJ leverte på vår front porch!
Når gutta er dratt, så svinger vi innom Fond Object, der Becky Warren skal spille med fullt band i solsteik og 35 grader (i skyggen). De første låtene funker bra, men det faste bandet er opptatt andre steder – så hired hands stiller på gitar og bass. Og det låter ikke like bra som rapportene sier det gjorde da hun spilte med det faste bandet samme sted kvelden før.
Flokken suser til El Marisco for å spise Tacos. Det er tross alt TacoFriday. Det skal sies at de lager helt uansvarlig god mat, våre herlige meksikanske venner. Men fruens Guacamole klarer de ikke å matche i det hele tatt.
Det er også AmericanaFredag, og vi setter kurs mot The Groove. Det årlige Bloodshot-partyet blant annet byr på Robbie Fulks & Linda Gail Lewis med Redd Volkaert på gitar og selvsagt Bottle Rockets. I hagen møter vi blant andre Stine fra The Northern Belle, Malin fra Lucky Lips, Otis Gibbs, Adrian+Meredith, Austin Lucas og Eric “Roscoe” Ambel. Dette er dagens in-sted, og det har aldri vært så fullt i hagen på the Groove noen sinne. Ølkøen er like lang som hagen, og sola svir av minst seks tusen grader. Jeg rekker å hilse på Robbie, som ser frem til å endelig besøke Norge igjen – før de skal på scenen.
Foran scenen møter jeg Chad Cochran, som får dagens shot av Linda Gail Lewis – når hun stopper i oppvarmingen, smiler et varmt sørstatssmil og sier “If you are gonna take my picture, at least let me smile”. Så poserer hun for vår venn Cowtown Chad, og han er dagens gladeste mann.
Robbie og Linda Gail Lewis gir oss et show som går inn i rekordbøkene. Det er et av de mest spretne, morsomste og velspilte showene jeg har sett på en evighet. De har en kjemi som er helt utenomjordisk, Robbie hopper rundt – shower, smiler, synger, spiller, og er både skuespiller, gitarist, vokalist og klovn på en gang.
Han døper festen til the Bloodshot Records Drunk People’s Party, og takker Bloodshot Records & Tapes for at de gir ut den nye platen Wild! Wild! Wild!. Vi får høre de beste låtene fra platen, blant annet Robbies utrolige “I Just Lived a Country Song” – og når settet er over, så har de tid til overs (!!). Linda Gail Lewis fyrer igang “Great Balls of Fire”, og scenen truer med å ramle sammen av Robbies fjolleri.
Etter konserten sniker jeg meg med Robbie “backstage” (det er praksis et hjørne bak dassen), der jeg får noen ord med Linda Gail Lewis – og muligheten til å holde vannflasken hennes mens hun singerer Wild! Wild! Wild!. Robbie og Redd signerer også, og Redd – som er en jevn norgesvenn, gir T-Bone noen norske gloser vi rett og slett ikke kan gjengi her.
Otis Gibbs kommer tuslende, og han og Robbie catcher opp om gamledager mens jeg smyger meg bort til scenen for å se Bottle Rockets blåse hattene av East Nashvilles musikercrowd. Tøft, rått og meget lovende foran den kommende platen. Vi får et knippe låter derfra, og det er en plate vi kommer til å kose oss med i høst.
Vi vender snuten mot byen, og mens halvparten av crewet som vanlig tar turen til Cannery – så hopper Arnulf og jeg av på 3rd & Lindsley. Cicada Rythm står på scenen, og leverer et godt sett, men det er ikke helt det vi venter på. Jeg har gledet meg i en evighet til å se Richard Thompson, men det innfrir ikke helt for min del. Det ble i overkant eksentrisk solo.
Rapportene fra Cannery er ekstatiske, gutta har sett Luke Winslow-King og deretter Buddy Miller sammen med blant andre Kinky Friedman og Lille Mae – så de er temmelig oppe før de ramler over kveldens store overraskelse. Rich Ruth henger seg på flokken, og de tusler opp til High Watt. Der sitter Mark Ribot. Han har fri fra dagjobben som gitarist for Tom Waits, og presenterer sin nye soloplate. En lamslått gjeng samler opp kjevene sine fra gulvet, før de hjelper Ribot med å bære utstyret hans ut i bilen. Det er vel et par Tom Waits-fans der hjemme som gladelig hadde byttet plass med våre fire utsendte roadier denne kvelden.
(Foto: Helge Nygård)
På et stappfullt 3rd & Lindsley går American Aquarium på scenen til stormende jubel. Og så leverer de enkelt og greit et av de beste settene jeg har sett noe band gjøre, noe sted, noen gang. Det nye bandet til BJ Barham har fått satt seg, de er så tighte, så samspilte og har så stålkontroll at det er en fryd å se. BJ hopper rundt, smiler rundt – svinger seg hit og dit. Han pisker bandet videre, frenetisk opp i stemning. Publikum er med. De fleste på gulvet synger. De kan alle tekstene. BJ gliser. Synger og danser rundt. Det er intenst, det er så dønn proft. Bandet trenger ikke tenke engang, de har alt i ryggmargen. Det høres ikke en sur tone, en feil overgang, en skeiv inngang – noe sted. Dette er den beste iterasjonen av American Aquarium noen sinne!
Et svett publikum får en kort tur innom bar og toalett før de lokale heltene i bandet til Aaron Lee Tasjan finner plass på scenen. Litt rigging, så spankulerer Aaron inn på scenen i hatt, zebra-jakke og de fete glitterskoene Stacie Huckeba har laget til ham.
“Hi. I’m Aaron Lee Tasjan from down the street”. Så fyrer de igang det svetteste, mest rocka settet jeg har sett bandet gjøre noen sinne. De fire har spilt sammen i en evighet nå, og alle vet alles plass. Det er aldri stille fra scenen, mellom låtene ligger enten Aaron eller Brian Wright og fyller opp med noen forsiktige toner – der Aaron presenterer låt etter låt fra de to siste platene. Dette er ikke Americana. Dette går så langt ut og forbi sjangeren, at den kun blir en klamp om foten for Aaron – som fortjener å nå ut til et mye mye større og bredere publikum. Dette er rein, uforfalsket rock. Det er elementer fra alt vi elsker, men på Aarons egen, umiskjennelige måte. Han treffer oss i mellomgulvet med en kraft som er så intens at vi dras med inn i Aarons overjordiske talent. Han er en av våre største rockestjerner, og er en helt sinnsyk gitarist.
Vi lar Aarons ord si det som trengs: “Be good to each other, people!”.
Vi står svette og slitne igjen på gulvet foran scenen, og finner veien bak i lokalet der familien Latham venter. Steve Poltz kommer bort for å gjøre Jon forlegen, og vi avtaler å møtes på dagens Cafe Rooster-party for å fordøye gårsdagen.
Det er session-fri, og vi må finne oss litt mat!
(I går ble det et smørbrød og en sånn passe bra stir-fy på bardisken på 3rd & Lindsley til middag)
