La det være helt klart. Har du lyst på en rå raspende soulrøst som kliner til fra første note i grenselandet soul, blues og garage så er Barrence Whitfield and the Savages noe du bør låne ører til.
Jeg kan vanskelig tenke meg noen som er flinkere i dette landskapet enn denne gjengen. Dette er rett og slett solide saker.
Barrence Whitfield er født i Jacksonville, Florida men flyttet til New Jersey hvor han begynte i gospelkor. Det var journalist han studerte for å bli, og spedde på økonomien ved å jobbe i ei platesjappe. Hans opprinnelige navn var Barry White, og for å ikke bli forvekslet med smørsangeren/softsoul-virtuosen endret han navn til Barrence Whitfield.
Barrence Whitfield and the Savages gjorde fine plater og turnerte på begge sider av atlanteren. Han ble sammenlignet med Solomon Burke, Little Richard og Don Coway for å nevne noen. Så ble det stille. Hvertfall i mediene. På 90-tallet gjorde Whitfield to plater med Tom Russell.
Etter 2010 har han gitt ut to plater på Bloodshot før «Soulflowers of Titan» så dagens lys. Det åpner friskt med rocka blues i åpneren «Slowly Losing My Mind». Fet gitarsolo med iltert B-3 får hvertfall undertegnede til å tråkke takta. Slik skal det låte. «Pain» dandert med ei lekker blåserekke og et komp heitere enn helvete.
Over det hele hyler Barrence Whitfield og man kaqn formelig se svette sprute ut av høytalerne. Dette er tøft! «Tingling», «Let’s Go to Mars», «Adorable» og garasjerockeren «Edie Please» er andre låter som får ørene til å strekke seg litt ekstra.
Det er befriende at det lages slik musikk i 2018. Verden trenger en musikalsk motvekt til hodeløse jyplinger som liksom skaper partystemning ikledd headset og ventende privatfly. Barrance Whitfield and the Savages tar musikken tilbake til virkeligheten.
Dette er både jordnært og rett fra hjertet. Varm ambefaling!
