En gang for evig lenge siden så jeg Linda Gail Lewis live. Et fyrverkeri, på alle måter sin brors søster. Mange år som en del av Jerry Lees band, og en lang karriere som soloartist med mye av det samme utgangspunktet låtmessig gjorde alt annet enn å gjøre skam på familien. Men det begynner å bli en del år siden. Sikkert 20. Hits har vel ikke akkurat stått i kø for Linda Gail de siste femten årene.
Når jeg hørte at Robbie Fulks tenkte å følge opp Upland Stories med å produsere en ny plate for Linda Gail Lewis så må jeg innrømme at jeg ble en smule perpleks, men samtidig så har den godeste Fulks aldri skuffet meg med sine krumspring – så jeg begynte å glede meg. Et snev av skepsis til hva i all verden vi kunne vente oss som sluttresultat, men stort sett gleding.
Og forventningene ble så til de grader innfridd. Og overgått. For det er et fyrverkeri av en plate vi nå får fra vår venn Robbie Fulks og Linda Gail Lewis.
De to forteller at dette prosjektet så smått startet den gang de begge turnérte Sverige. Robbie hørte at Linda var på samme plakat, men turte nesten ikke hilse på – da han pluselig ble helt fanboy. Linda hørte at denne Robbie Fulks hun hadde hørt gode ting om var på plakaten og ble meget sjarmert når han endelig tok mot til seg for å hilse på.
Etter flere år med et ønske om å gjøre noe sammen, så fant Robbie ut at tiden var moden. Han foreslo å produsere Lindas nye album, skrev en bunke låter som hun fikk velge fra – og sammen gikk de i studio for å lage det som har blitt en veritabel lykkepille av et album.
Det en plate så full av sjarm, så lite selvhøytidelig og så lite opptatt av å tilhøre en sjanger, eller treffe et smalt publikum – at det er en fryd. Her får du (naturligvis) Rock’n’roll, rockabilly, country, americana, New Orleans-jazz og til og med en Robbie Fulks i soul-humør.
Produsent Fulks får frem alt det som gjør Linda Gail Lewis til Linda Gail Lewis, og sammen kan du høre at de har hatt det ellevilt gøy i studio.
Fra Lindas klassiske pianotoner åpner Wild! Wild! Wild!, og hun begynner å synge “I’m the sister of a hell raiser, a daughter of an old tom cat” på åpningslåten “Round Too Long”, til de to runder det av med “Hardluck, Louisiana” så får vi en rekke låter som enkelt og greit hensetter lytteren i et nesten uanstendig godt humør. Dette er en plate som får deg til å smile, både fordi den er så inderlig GØY å høre på, men også fordi Robbie skriver tekster med en snert av humor som både får deg til å smile, fnise og le hysterisk. Det er gjort med stil, og med humor – og ikke minst med enorme mengder respekt for Linda Gail Lewis og hennes historie.
This ain’t an old folks reunion
This ain’t no Johnny Cash song
You can’t make me walk no line,
and I’ve been around too long
Etter at Linda har fått alle ut på dansegulvet med sin gjennomgang av sitt liv, så tar Robbie Fulks oss rett over i countryballade-land med den deilige “I Just Lived a Country Song”. Og som mange sikkert vil merke seg, så er det et stort knippe låter på denne platen som vi fikk presentert på Robbies nylige gigantsamling Revenge of the Doberman.
Her peker han effektivt på alle deilige country-klisjeer, mens han oppsummerer sin egen karriere så langt. “I started working at sixteen. Now if I look a little ragged, it must be the 30 years between“, synger han i åpningen av låten. Og på umiskjennelig Robbie Fulks vis, så spøker han med seg selv, og sin egen karriere.
I can’t recall the early nineties,
these last ten, I rather not.
Wild! Wild! Wild! ble ikke den platen jeg så for meg, der Robbie inntok en ren produsentrolle. Han synger et godt knippe av låtene, alene eller i duett med Linda. Dette er på alle måter en samarbeidsplate, og vi får virkelig nyte det på i countryklissetrøkkeren “That’s Why They Call It Temptation”.
Tittelsporet “Wild Wild Wild” er en ellevill rocker der de to er ca 19 år, trygt plassert i 1956, og står på scenen på et sock hop et sted i midtvesten i USA. Pianoet til Linda er helt utsøkt. Gitaren til Robbie er større enn livet selv. Dette er rockehistorie oppsummert på 2 minutter og 38 sekunder.
Linda Gail Lewis briljerer på “Who Cares”. Det låter som en låt hentet rett fra Sun Studios en gang på 50-tallet, der Elvis står i et hjørne og knipser takten mens Linda legger vokalsporet. Redd Volkaert er intet mindre enn brilliant på denne låten (og platen), og sammen med Robbie så gir han denne platen et gitarpreg som er en fryd. Hun følger opp på “Till Death”, som jeg frykter endte med at noen ble skutt.
Turen går til Memphis, men egentlig til New Orleans. For et seigt jazzorkester tar plass i studio, og svinger himmelhøyt deilig med “Memphis Never Falls From Style”. Robbie har elegant gjenskapt et lydbilde som ikke hadde gjort seg bort på 30-tallet.
Absolutt alt vi forbinder med Linda Gail og Jerry Lee slippes løs med den mest perfekt tilpassede tittelen noen gang. “Boogie Woogie Country Gal”. SJEKK jenta spiller piano! Jeg må innrømme jeg gleder meg vilt til å se disse to blåse taket av flere av Nashvilles klubber under Americanafest i september.
Robbie Fulks viser seg plutselig som en meget habil soulsanger. Det er ikke helt overraskende, om man fulgte med på videoene som ble lagt ut fra konsertene hans på The Hideout i Chicago – der han trolig var innom absolutt alt som finnes av musikkstiler. Her kanaliserer han Smokey Robinson & The Miracles, og Sam & Dave og alt det Jake Blues så intenst elsket og delte med oss i duoen som egentlig burde hett Soul Brothers. “Foolmaker” er en ren fryd for øret fra ende til annen.
Jeg fikk ikke helt dreisen på klassiske “Your Red Wagon”, så det er bra at den utsøkte duetten “Jericho Road” sjarmerer sokkene av oss så snart den toner ut. En gospel-ish låt som Linda Gail brukte å synge sammen med storebror Jerry Lee da de var små.
Platens trolig beste spor er “It Came From The South”, som er et monument av en låt som hyller rockehistoriens opphav fra de amerikanske sørstater. Når du hører latteren til Linda Gail Lewis på slutten så er det et effektivt dokument på hvordan disse to har hatt det i studio underveis.
Platen avsluttes på mange måter som den starter, med Linda Gail Lewis som forteller om sin egen bakgrunn, men denne gangen i en nedtonet og direkte utgave der hun forteller om oppveksten i en fattig familie i Louisiana. “Hardluck, Louisiana” er platens perfekte avslutning, og selv om Robbie Fulks er veldig tilstede på denne platen – så er dette Linda Gail Lewis’ triumfmarsj – der hun får presentert seg for et nytt publikum og virkelig vist seg frem som vokalist og pianør.
Platen slippes på Bloodshot, kan kjøpes på vinyl hos Big Dipper – og digitalt hos Robbie Fulks.
I september spiller Robbie og Linda Gail Lewis på Americanafest, og senere i høst så skulle det ikke forundre meg om vi får se Robbie solo på norske scener.
