Jeg elsker liveplater. Hva hadde verden vært uten The Last Waltz, Pettys Pack Up The Plantation: Live!, Steve Earles Shut Up And Die Like An Aviator, Dylan/The Bands Before The Flood, Johnny Cash sin At San Quentin (som jeg foretrekker over Folsom), Little Feats Waiting For Colombus, Neil Youngs Weld… listen er mye lengre, men dere skjønner hvor jeg vil.
Den gang jeg startet å kjøpe plater så var det jo utopi å få høre noen av sine favoritter live. De turnerte aldri Norge, og det var absolutt null mulighet til å få sett noe mer spennende enn Bobbysocks og Smurfene (to separate konserter) lokalt der jeg bodde. Så liveplater ble redningen, og en god liveplate kunne den gang gi et snev av følelsen av å være der.
I en digital platehverdag, der det ikke lengre er dødsviktig med det faste mønsteret fra 70 og 80-tallet; “en plate i året, og en liveplate for hver tredje plate – litt utpå høsten” – så har liveplaten blitt litt “glemt”. Eller ofte erstattet med et litt sånn tilsjasket og kjapt sammenrasket produkt for å ha noe å selge på en kommende miniturné. Men NOEN tar det heldigvis fortsatt seriøst, også her hjemme – som når GISKE ga ut sin nydelige The Wind That Shakes The Barn og nå denne godbiten her.
For våre favoritter i The Northern Belle snek ut liveplaten Live at Oslo Konserthus like før ferien, men denne godbiten her er så fin at den må få en egen omtale her på bloggen.
Bakgrunnen er kjent for de som følger den utmerkede bloggen til Erik Valebrokk, men vi oppsummerer raskt for nye lesere/lyttere;
I januar stilte The Northern Belle, forsterket med noen av de fineste sangstemmene norsk Americana og rootsmusikk kan by på, i Oslo Konserthus foran 80 spesielt inviterte publikummere som fikk høre og se dette stjernelaget spille et knippe låter fra The Northern Belles debutplate og et respektabelt antall nye låter som vi håper snart kommer på en ny studioplate.
Gjestestemmene på scenen var Mari Sandvær Kreken fra Darling West, Live Miranda Solberg fra Silver Lining/The Rattlers/Louien, Marte Vaaje Herwell fra Ruby Red & The Moonshine Brothers, Malin Pettersen fra Lucky Lips og Janne Hea. Når Northern Belle allerede har Stine Andreassen, Marie Tveiten og Johanne Flottorp (også fra Ruby Red) – så kan dere selv tenke dere harmonipotensialet.
Låtene til Stine, stemmene og harmoniene får rom til å leve på denne liveplaten. De har fått litt andre arrangementer her og der, noe som er ganske naturlig når de blir spilt mye live og finner sin egen form etterhvert som de får leve sitt eget liv.
Det som gir dette liv og egenart er kombinasjonen av den urnorske hardingfela og den erkeamerikanske pedalsteelen – som også er det som fikk meg hekta på dette bandet i utgangspunktet. Og på denne plata har det løftet det enda et lite hakk, der Johanne Flottorp, Marie Tveiten, Selma French Bolstad og Helga Myhr har laget nye hardingfele-arrangementer som kryder nærmest alle låtene. Og når strengevirtuos Bjørn Ekse Brandseth får kose seg med pedal-steel og banjo og hvem-vet-hva, så kan jeg ikke annet enn si meg enig med Valebrokks sammenligning med maestro Sundstøl. Brandseth er nok det største strengetalentet vi har sett siden Sundstøl startet sin overveldende karriere i denne og tilstøtende sjangere.
De har plukket ut 9 perfekte låter blant de 15 de etter sigende spilte i løpet av konserten, og miksen av nytt og gammelt med nye arrangementer gjør dette virkelig verdt å dykke ned i. Om jeg måtte velge en favoritt så ville jeg muligens sagt “While The Morning Breaks” som favorittsporet. Eller “Dance The Same Dance”. Eller… nei, det er vanskelig. Platen fungerer veldig godt som en helhet, og du får konsertfølelsen av flyten i låtene og utvalget som er gjort er et godt bilde på et band som koster seg flett fordervet på scenen.
Jeg må nevne tolkningen av “Didn’t Leave Nobody But The Baby” – som jo Gillian Welch, Allison Kraus og Emmylou Harris udødeliggjorde på O Brother-soundtracket. Låten er årsaken til det vokale stjernelaget jeg nevnte tidligere, og det er steintøft å prøve seg på et slik mesterstykke – men de drar det fjellstøtt i land, det er så overjordisk vakkert at Emmylou, Gillian og Allison nok ville jublet om de var tilstede denne kvelden.
Og så MÅ jeg nevne coverversjonen av Rilo Kileys “Silver Lining”. Å kalle det en coverversjon er strengt tatt en fornærmelse, for dette er en komplett ny låt – en nytolkning og en låt som er bygget opp helt fra grunnen for å passe inn med de andre.
Finnes kun digitalt (jeg vil ha den på vinyl!), men som plaster på vinylsåret kan vi heller dele et knippe videoer som ble innspilt denne kvelden. (Scroll ned for å finne den på Spotify)