Frontmann i Two Cow Garage, Micah Schnabel, har også en respektabel solokarriere å vise til. Den første – When The Stagelights Go Dim er en akustisk perle av en plate, og oppfølgeren I’m Dead, Serious er en studie i alle kjærlighetens irrganger.

Men der Micah er sterkest er når han tar opp temaet angst. Det er få låtskrivere som skriver like sterkt og levende om tenåringsangst, og som tydelig har brukt mye tid på å tenke, reflektere og strengt tatt være besatt av tanken på «hva om»… 

I’m Your New Norman Rockwell åpner med tittelsporet, en akustisk introduksjon der Micah tar oss med inn i sin verden – og bruker Norman Rockwell som et bilde på sin egen rolle som observatør. For de som ikke er så kjent i amerikansk populærkultur, så var Rockwell blant annet en maler som observerte og malte det Amerikanske samfunnet fra 20-tallet og utover. Han var «hoffmaler» for speiderforbundet, og illustrerte blant annet Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Maleriene hans speiler det amerikanske samfunnet i en periode der det forandret seg raskere enn noen rakk å henge med. Og på samme måte setter Micah seg i rollen som Rockwell – der han i stedenfor å male, skriver tekster og synger om samfunnet og de til tider skrekkelige endringene vi ser i USA.

«Jazz and Cinnamon Crunch Toast» er en av årets aller aller beste låter, der Micah virkelig viser sin styrke. Han forteller historien om hvordan han startet å spille – der han debuterte som trommis i en trio hvor de to andre stjal trommene hans etter deres første gig. Teksten fungerer samtidig som en liten biografi, og et dykk inn i Micahs tanker og hvordan musikk får ham til å føle seg. Intenst, sterkt og fullt av kraft.

I’ve been thinking about all these things
and how my life is gonna end
and started falling in love with music all over again.
I want to remember what it feels like
to hear a song for the first time
and feel like it was written specifically for me.
I want to be thirteen years old
downstairs in my parent’s basement
learning how to play the drums
so that I could join a band.

På en plate så full av sterke tekster, så er «The Interview» i sin tilsynelatende enkelhet en perle. Micah intervjuer ganske enkelt seg selv. Og som intervjuer stiller han alle de vanskelige spørsmålene som objektet (han selv) kanskje skulle ønske ikke kom opp. Nydelig. Effektivt. Veldig veldig snedig utført.

Og når vi først er inne på sterkt… sjekk ut «Oh, What a Bummer». «I’m just trying to make it through this life without falling apart» sier han. Dønn ærlig som bare Micah kan være. Det er lov å slite, det er naturlig å slite. Det er mulig å komme seg gjennom det, og det er viktig å sette ord på det. 

Lytt til «Are There Any Questions?». Kjære vakre vene hvordan en så enkel liten tekst kan si så utrolig mye. 

«Hello, My Name Is Henry» har vi snakket om før – en tekst om å være alene midt inne i et stort samfunn som tusler avgårde på egenhånd. Om hvor viktig der er å se andre, å strekke ut en hånd til noen som virker å slite. 

Måten han fortelle-synger på i blant annet «Cash 4 Gold», «American Throw Away» og «These Divided States» er veldig kraftfullt, og en helt annet måte å kommunisere på enn i punkeren som vræler ut fortvilelse i Two Cow Garage. Måten han utforsker amerikansk småby-frustrasjon på i de samme tekstene, og samtidig prøver å forstå sitt eget liv og sin egen usikkerhet er hjerterått og ekte.

Micha har laget sin beste plate. Solo og sammen med Two Cow Garage. Han blir bare sterkere og sterkere som låtskriver, og med I’m Your New Norman Rockwell har han enkelt og greit laget en meget sterk utfordrer til årets beste album. Jeg er fullstendig besatt av denne platen, og har hørt på den i hele sommer. 

Du kan kjøpe den digitalt og på CD hos Micah Schnabel, og den kommer på vinyl om en liten stund.

Forrige artikkelAmerican Aquariums nye besetning
Neste artikkelThe Secret Sisters – You Don’t Own Me Anymore
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here