De hadde gitt opp, søstrene Rogers. Dumpet av plateselskapet, uten bookingagenter og støtteapparat følte de seg helt hjelpesløse i en bransje som hadde plukket dem opp fra ingenting og løftet dem inn i et apparat og en liga der de «hadde folk som ordnet opp for dem». På egenhånd ante de ikke hva de skulle ta seg til, for de hadde aldri lært hvordan artister bygger seg opp på egenhånd, hvordan de booker jobber, ei heller fått et nettverk i den delen av bransjen. 

Arbeidsledige, personlig konkurs og motløse tok de seg vanlige jobber i butikk, og hadde egentlig lagt karrieren på hyllen. Så kom Brandi Carlile ut fra intet og sa «kom nå her jenter, så lager vi en plate og får karrieren deres på skinner igjen».

Og en svett septemberkveld i 2016 stod vi i High Watt i Nashville og fikk høre de fleste låtene fra platen de var i studio og jobbet med. Det som skulle bli You Don’t Own Me Anymore. Det var tydelig at vi var med på noe spesielt, og at søstrene var svangre med sin beste plate til dags dato. 
Den følelsen holdt helt inn, for med denne platen har de funnet både seg selv og sine egne låtskriverstemmer. 

De er tatt under vingen til New West, og under trygg bistand fra produsent Brandi Carlile har de fylt You Don’t Own Me Anymore med sine overjordisk vakre harmonier – utsøkt produsert og så så velspilt. Den første platen var produsert av Dave Cobb, co-produsert av han som «fant» dem, T-Bone Burnett. Men det er først nå de virkelig kommer til sin rett, virkelig skinner. Virkelig viser hva som bor i dem som vokalister. Og ikke minst låtskrivere. 

Carlile har foredlet uttrykket deres, understøttet av litt mindre mørk og dyster instrumentering enn på de to foregående platene – og gitt dem rom til å utvikle seg i sangen. For det er jo harmoniene som er der de skinner sterkest. De synger så vidunderlig vakkert sammen at man kan få tårer i øynene av mindre. Og tro meg når jeg sier at det låter om mulig enda nydeligere live. 

Favoritter på platen er den suggerende «Mississippi», en helt fantastisk saftig murder ballad – så mørk og nasty at vi kjenner deilig gåsehud bare ved tanken. Vi kødder ikke med søstrene Rogers, for selv om dette er skrevet i tredje person, så er det dritskummelt så det holder… 

«Carry Me» er en ballade som er et vakkert nikk til mer uskyldige tider, og et lydbilde som bringer tankene mer i retning av 20-30 tallets Amerika. Og på «King Cotton» samler de alt de eier av sin sørstatsoppvekst og kanaliserer hine hårde dager. En låt som kunne sklidd rett inn på soundtracket til «O Brother, Where Art Thou?».

De overrasker med coverlåten «Kathy’s Song». Den gamle Simon & Garfunkel-klassikeren får nytt liv og ny vitalitet på en måte som må ha fått selv grinebiteren Paul Simon til å føle seg ung og glad igjen. De to stemmene til Lydia og Laura er intet mindre enn perfekte til å formidle låten Paul skrev til britiske Kathy, mens han bodde i England og forsøkte å lære seg å skrive låter.

Platens sterkeste spor, en av årets beste låter, og en låt, melodi og et refreng jeg har hatt på hjernen siden jeg hørte det på High Watt fjor er «He’s Fine». I følge Lydia «den siste låten hun har klart å skrive», siden hun har hatt skrivesperre siden hun giftet seg og ble lykkelig. Men for en låt, for en tekst. For et refreng. Dette er så nær perfekt som det kan bli. 

Den siste jeg må nevne er «Till’ It’s Over» – nok en låt med så deilig vintage følelse, og så full av 50-tallets uskyld. På overflaten, selvfølgelig. Denne kunne fint dukket opp på en Everly Brothers-plate.

Kjøpes hos Big Dipper.

Forrige artikkelMicah Schnabel – I’m Your New Norman Rockewell
Neste artikkelSUSTO til Norge i august
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here