Da Michael McDermott gjestet Oslo torsdag 1. desember, skapte han en kveld fylt med latter og tårer, både for undertegnede og resten av Buckleys gjester.
Michael McDermott
Support: Lodvar
Buckleys 1.12.16
Min nye helt fra Willow Springs utenfor Chicago, ble på begynnelsen av nitti-tallet kalt den nye Springsteen, Dylan og Tom Waits av blant annet New York Times, Rolling Stone Magazine og MTV. Han var med andre ord på vei mot stjernene med gassen i bånn. Han kjørte rock’n roll uten bremser, som ville vise seg å ikke være oppskriften til suksess. Karrieren stranda og rampelyset slukna. Men nå – noen tiår senere – er Michael McDermott tilbake for alvor. Han er sober, usminka, ærlig og så inni helvete troverdig.
Jeg hadde spurt meg selv om han kunne klare å levere på et slikt nivå som han gjorde i mai måned tidligere i år. Vi snakker altså om å bli blåst overende av musikk. Kunne det skje igjen? (lenke til sak om konsert hos Vibeke). All tvil kastet jeg langt til skogs allerede dagene i forkant. For da rapportene kom inn fra Bergen og Trondheim, som fortalte om konserter folk sent vil glemme, visste jeg hva jeg hadde i vente.
På veien mot Buckleys, under Oslogatenes nytente juledekorasjoner, gikk jeg og tenkte på sangene Michael McDermott skulle synge senere på kvelden. Sanger om skjebner og liv, som står i sterk kontrast til disse glitrende desemberdagene. Vel fremme på den sjarmerende lille kneipa i Arbeidergata ble jeg vitne til at mange mennesker la kursen vekk fra de travle julegatene for å få med seg konserten med Michael McDermott og hans supportartist for kvelden, Lodvar fra Vinstra og Lørenskog.
Da klokka viste 21.00 entret Lodvar scenen, bevæpna med en smellvakker semi-akustisk gitar og et knippe gode låter. Lodvar er en artist jeg har hørt om en god stund, men som jeg aldri har hørt spille live. Han gjorde unna et finfint sett foran et meget fint og lydhørt publikum.
Så kom han endelig – mannen alle var der for å høre.
Michael gikk rett på sak da han entret podiet. Han satte skapet skikkelig på plass fra første låt.
Jeg og min kjære hadde benket oss til på første rad med både glass og kaffekopper som skulle holde hele konserten. For når McDermott står på scenen, kommer perlene tett som hagl, og man vil ikke gå glipp av et eneste sekund.
Foran oss sto en ydmyk, takknemlig og stor artist. En artist med livserfaringer som kunne knekt de fleste av oss. Han hadde hele publikum med seg fra første stund. Settet han serverte besto av en god blanding låter fra både årets fantastiske album, Willow Springs, og fra tidligere album. Mine favorittlåter kom på løpende bånd utover kvelden, den ene etter den andre. Mellom låtene bød han på historier fra eget liv, som gjør tekstene hans, om mulig enda mer troverdige.
Michael McDermott er en storyteller av klasse. Som sist jeg hørte han, vekslet han mellom å spille gitar og piano. Noe som fungerer veldig bra og som gir hver låt sitt rette lydbilde. Stemningen som fylte lokalet var den samme som sist – den var så intens og lidenskapelig at den kunne tas og føles på. Den hentet frem latter i det ene øyeblikket, for så å sende deg rett inn i gråten det neste.
Det er en brutal hverdag og bittersøte historier som formidles så fremragende at det gjør vondt.
At Michael McDermott har blitt nevnt i samme åndedrag som Springsteen, Dylan og Waits, er lett å forstå når du hører han live. Jeg hørte også klare likheter til John Prine i noen av låtene hans. Tekstene til McDermott er til tider så litterære at de fremstår som små noveller – tekster som kun kan skrives av folk som har gått sine blå mil her i livet.
Michael sang så rått, inderlig og varmt denne torsdagskvelden at jeg glemte tid og sted. Etter låter som “Getaway Car”, “So Am I”, “Folksinger”, og “Shadow In The Window”, var jeg helt kjørt. Dette var jeg definitivt ikke alene om. Jeg snakket med voksne menn som underveis måtte ta en time-out utenfor for å tørke tårer. Jeg veit hva de snakker om, for McDermott griper skikkelig tak i deg fra scenen – han fillerister deg med musikken sin. Denne konserten blir å huske som en av de største konsertopplevelsene jeg har fra Buckleys.
Da vi ruslet ut i desembernatta var livet et par hakk lysere. Jeg tror man rett og slett blir et litt bedre menneske av en intimkonsert med Michael McDermott.
Jeg takker McDermott for denne gang, og håper på en neste gang.
