Musikk er en underlig ting. En ganske vidunderlig ting. Det er få ting vi mennesker klarer å krangle så intenst om som musikk. Det handler om at musikk setter igang følelser i oss som lite annet klarer å matche. Vi husker hvor vi var og hva vi gjorde når vi hørte “akkurat den sangen” første gang. Vi husker tekstene på sanger vi kanskje ikke har hørt på 20 år.
Vi husker musikken som har vært med oss gjennom livet, og som kanskje har bidratt til å forme oss som mennesker. “The soundtrack to my youth“. Oppvekstens soundtrack, bruker jeg å kalle det.
Vi har alle disse sangene med oss. Låter som har betydd litt, eller kanskje enormt mye. Det kan være enkle, kanskje banale popsanger. Det kan være klassiske stykker som tvinger frem en spesiell stemning. Det kan være tunge, utleverende tekster som har hjulpet oss gjennom kjærlighetssorg eller tap av venner eller familie. Fellesnevneren er at de har hjulpet oss å føle. Artisten har bidratt til å sette ord eller musikk til en stemning vi delte. Noen der ute har forstått hvordan vi har det.
Da vi gjenopptok planleggingen av det som skulle bli Michael McDermotts første besøk i Norge, mistet han sin mor. Samtidig mistet jeg min bestemor. Et års tid etterpå mistet han sin far. Samtidig mistet jeg min bestefar. Tvers over Atlanteren delte vi sorg og smerte pr. epost. Aldersforskjellen på våre respektive familiemedlemmer var ikke stor. Forskjellene mange. Likhetene enda fler.
På den andre siden av havet satte Michael seg ned og satte ord på følelsene rundt det faktum at han nå hadde mistet sin far. En mann av den gamle garde, som kanskje ikke snakket om følelser slik det er “vanlig” å gjøre idag. De hadde mye usagt, Michael og hans far. Men han forsøkte å si dem i denne låten, og valgte til slutt å dele den med oss på platen Willow Springs.
Platen hadde ikke kommet ut når Michael var her i mai. Så låten kom overraskende på alle som hørte den på turnéen. Både her, i Italia og hjemme i USA. Siden da har den levd sitt eget liv, og fremførelsen live er noe av det sterkeste man kan oppleve på en scene.
Michael lot seg overtale til å lage musikkvideo, og dro hjem til huset hvor han vokste opp – der lite eller ingenting var forandret, hverken siden han bodde der eller siden faren døde.
Kombinert med videosnutter fra oppveksten, bilder av faren og familien – så har dette blitt en hjerteskjærende sterk og samtidig filleristende vakker video. Det kan bli litt fukt i øyekroken etterhvert, men forsøk å få med deg avslutningen…
I LOVE YOU
I LOVE YOU
I LOVE YOU
I LOVE YOU
I DO…
I november/desember kommer han tilbake for å spille for oss…
29. november: Victoria Pub & Café – Bergen. Billetter her
30. november: Moskus Bar, Trondheim. Billetter her.
1. desember: Buckley’s Roots & Blues Joint, Oslo. (Support: Lodvar). Billetter her!
Vi avslutter med å la Michael selv introdusere videoen.
(Playknappen ligger i bildet helt øverst… ) :
When he was alive…..I had him. When he died, I wrote a song, Shadow In The Window, and I had that. After a certain amount of time, a song isn’t just yours anymore…and it becomes public domain. When we shot the video and were in the process of editing,…I had that.
Tonight I’m handing over
what feels like a final piece of his parting.
I must admit I’m a little at odds over it. But death is not just my grief or loss, it’s everyone’s.
It’s a collective. It’s something no one is exempt from and it’s something we all will have to go through ourselves.
Here’s the video for Shadow In The Window. and that…..as they say……is that.
Sleep Well Sweet Prince…..R.I.P. J.E.M – Long live Johnny Diversey
