Dagen startet med litt sightseeing, blant annet hos American Pickers på Antique Archaeology, som også er et offisielt venue på festivalen. Her var det dyrt…
Etter en tur innom Grimey’s for å kjøpe det første No Depression bladet i papirformat på 7 år, så gikk turen tilbake til Cannery Row, der stjerneskuddet Nathaniel Rateliff fylte Mercy Lounge til bristepunktet. Ganske fengende saker, men pregløst og tydelig fokusert mot et mainstream publikum, så var det ikke helt til denne utskremtes smak. Turen gikk derfor kjapt ut, ned gaten forbi Third Man Records, og over parkeringsplassen til City Winery for å se James McMurtry. Det ble en heller selsom opplevelse. Her ble man møtt i døren av kelnere som viste en til plassene, og siden det var fullt “on the floor” havnet vi på galleriet. Langt der nede var det et gigantisk rom, med bord og middagsgjester overalt. Det klirret i bestikk og vinglass, og kelnerne løp frem og tilbake for å få folk til plassene sine etterhvert som de brøt opp fra selskapet.
Lyden på galleriet var en katastrofe, det viste seg etterhvert at lydfolkene hadde glemt å slå på lyden på høyttalerne på galleriet. Selv når dette ble gjort etter 3-4 låter så ble hele opplevelsen skjemmet av en total feilplassering av en fantastisk artist, så vi forlat lokalet midt i konserten med en skuffet mine.
På The High Watt spilte Water Liars, som var et såpass hyggelig bekjentskap at de skal sjekkes ut nærmere.
Så var det klart for kveldens overraskelse OG høydepunkt. For på High Watt skulle egentlig Joe Pug spille, men hadde måttet avlyse. På kort varsel ble The Secret Sisters hentet inn, og FOR en erstatning. Personlig er jeg nok minst like svak for disse som for Joe Pug, så dette ble en fornøyelse av de store.
Nydelig sett, gode låter – og T-Bone Burnetts elever har virkelig funnet formen på liveshowene. Bandet var tight og sprettent, og småpraten fra scenen var sjarmerende som få. Fantastisk avslutning på kvelden.