Litt på etterskudd med bloggingen, men her kommer et lite kapittel til i historien.
Fredag var det foreløpig siste dag med de profilerte turnébilene, og turen bar til Skoppum og Stenbjørnrød Gård med Rich Ruth bak rattet.
Etter ankomst tok vi en svipptur til Horten for å sjekke ut gitarsnekkeriet til en herre ved navn Nebelung. En hyggelig fyr med mye snasent hengende på veggen, blant annet en gitar som er tenkt å havne i hendene til Paal Waaktaar fra a-ha. Mange våte blikk fra gutta i bandet, selv trommis Pat Tomek så lett eksaltert ut mellom spesialbygde bestrengede planker fulle av godlyd.
For min egen del var vel høydepunktet å se en Elvis CD i bunken med skiver som lå ved siden av en halvferdig gitar på snekkerbenken. Elvis IS everywhere!
Gitarsnekkeren ble invitert på konsert og lovet å dukke opp på Stenbjørnrød Gård før spillestart. Vi gikk så ned i bilene og turnésjef Stian cruiset av gårde med Bob i bilen, mens Jeff plutselig kom på at han hadde glemt mobilen oppe i verkstedet og la på sprang ut av bilen. Jeg fikk Stian på tråden og sa at de måtte vente litt på baktroppen, men han henviste til GPSen uten å slakke farten. Refrenget til en viss DumDum Boys-låt spilte plutselig på fullt volum i hodet mitt…men etter at Jeff kom heseblesende tilbake i bilen og behørig blitt beskyldt for å ha gjort en hemmelig avtale med gitarsnekker Nebelung ble adresse plottet inn i vår elektroniske stifinner og kursen satt mot grillfesten på Stenbjørnrød. Mye god mat å slenge på grillen, selv gikk jeg for 3 grillpølser i brød utålmodig som jeg er.
20 minutter før konsertstart ankom herr Nebelung og jaggu hadde han ikke med seg en knallrød strengefjøl til Jeff og den
“jeg har glemt noe i gitarverkstedet” påstanden trodde vi nå hvertfall ikke noe på! Så var det showtime og den nye gitaren fikk umiddelbart vise hva den var god for.
Med det amerikanske flagget klistret på veggen bak bandet tok det ikke mange sekundene før Bob hadde publikum i sin hule hånd og smilene ble bredere og bredere blant publikum foran den nybygde utendørsscenen. Og dæsken så bra den nye gitaren til Jeff låt!
Etter konserten var det å rive ned kameraer og komme seg bort til merchbordet for å hjelpe Stian med å loppe både lett og tungt beduggede fans for penger. Jeg tenkte først å få kameraene rett i bilen, men tenkte det var viktigere å hjelpe til med merchsalget – tabbe… For etter en stund sjanglet en tungt – sixteen tons Cover Band versjon tungt, bedugget fyr i cowboyhatt opp foran bordet og skulle ha CD. Greit nok, 1 stk debutskive i bytte mot 150 kr gikk ganske greit. Når han så bestemte seg for å kjøpe “Monster Movie” også gikk det ikke fullt så greit. Cowboyen var nå ikke interessert i annet enn å finne Bob – og mine forsøk på å formidle at han måtte betale for CD nummer to nådde ikke frem – responsen var stort sett “Hvor er Bob?!!!” Ergo ble det å fotfølge fyren rundt merchbordet og tålmodig forklare at Bob er klar til å signere så fort jeg får penger for CDen. Fremdeles ingen tegn til betalingsvilje, og fyren begynner i tillegg å bli aggressiv. Alkoholmarinerte trusler om hva han skal gjøre med meg om jeg “kødder med ham” gjør det litt fristende å gi ham to tette og en badehette, særlig da han setter seg tungt oppå det ene videokameraet mitt som ligger på en stor stein bak merchbordet, men diplomatisk prat får råde og etterhvert roer han seg nok til at de 150 kronene jeg ber om havner i pengeskrinet. Jeg får så bandet til å signere skivene hans,og alt er vel (bortsett fra kameraet mitt som plutselig har en oval fokusring og et batteri som ikke fungerer). Når merchen pakkes ned ser jeg at CDene det var så mye styr med ligger forlatt på bordet…
Nok en dag var over og nye eventyr og utfordringer ventet på oss i Rjukan neste dag…
