Et av årets aller beste album kommer fra Josh Rennie-Hynes. Den hyggelige australieren fra Brisbane bosatte seg, ved en tilfeldighet, i Nashville i fjor, og slapp sitt første Nashville-innspilte og produserte album i høst. Og det er det mest rocka albumet hans til dags dato.
Bak seg har han det glimrende folk-rock albumet February og det særdeles Ryan Adams-anno-Gold inspirerte Furthermore.
De platene kommer i tillegg til platen hans som halvparten av “The Ahern Brothers”, som var Australias svar på Everly Brothers og Milk Carton Kids. De to var i ferd med å bli en gigahit, da Josh bestemte seg for å flytte til Austin for å lage noe helt nytt og eget.
Men, forteller han meg, i planleggingsfasen så fikk han litt uventet Nashville Songwriters Residency-stipendet fra Australian Council for the Arts, og da ble det et ganske enkelt valg. Det ble å ta Aaron Lees ord bokstavelig, og “move out to East Nashville and write a song about a train”. Om han har skrevet om det toget enda, vet jeg ikke – men det er i hvertfall tydelig at Rennie-Hynes fant inspirasjonen han søkte i East Nashville.
For utviklingen fra den første soloplaten til årets Patterns er rett og slett enorm. Den er spekket av strålende enkeltlåter, og så låter det bare så gjennomført tøft. Det er saftige gitarer, overveldende orgler og en seig, deilig rytmeseksjon som gir deg nytt håp om stabilitet på jord. Vi fikk besøk av Josh under årets Americanafest, og aleine med el-gitaren blåste han oss i bakken med gitarspill og gode låter. Men på denne platen er han omringet av dyktige musikere som virkelig gir ham en ekstra dimensjon.
Alex Munoz (Margo Price, Darrin Bradbury, Nikki Lane, Hugh Masterson) har produsert og spilt gitar, noe også Rennie-Hynes gjør så til de grader, Micah Hulsche har tangentansvaret og rytmeseksjonen til Will Hoge; Allen Jones og Christopher Griffiths tar seg av alt det stødige. Og det er så stødig. Ja, også spiller Kristina Weber litt fele, og Erin Rae synger duett på siste låten.
Åpningslåten “Standing Still” har en av de deiligste åpningslinjene jeg har hørt i år:
Oh my love you won’t
Ever find the things you want
If you don’t trust yourself once in a while
Og så bare måker Neil Young-gitarene igang, og vi skjønner at vi er i perfekt selskap. Rennie-Hynes har en deilig knekk i stemmen som høres ut som den skal briste, men aldri gjør det. Den er intens og følsom på samme tid, og låter lite som de tidligere platene hans.
En låt som “Stay”, for eksempel, skrev han etter å ha ligget i halvskyggen i hagen bak Fond Object i Nashville og hørt på psych-rock band i seks timer. Den føles som å ligge på en sky og bare nyte musikk du hører litt på avstand. Og så “High Road” da, som groover så deilig, og bare slenger armene rundt deg og er en veritabel klem av en låt.
“Chapter” har platens beste tekst, og et av årets beste refreng og hooks. Det er en låt som bare låser seg fast i ryggmargen og henger seg dønn fast. Det er en variert plate, selv om det er gitarene som er hovedfokus hele veien. Det er en grunn for at han kun hadde med seg selv og en el-gitar til sin DoD Session. Det er DETTE som er Josh Rennie-Hynes nå!
Han kan ause på alt han har i “All Of Me” og “All These Years”, og gitarene prøver å sprenge seg vei hjem til tidlig 70-tall. Samtidig kan han trekke frem det vi kjenner fra Ahern Brothers og være følsom og nedpå i en låt som “Borrowing Time”, og i “Hold Out My Hand” er han nesten på countrysporet.
Og for de som liker sånt, så synger han en nesten uansvarlig fin duett med Erin Rae på den fullstendig nedstrippede “Home To You”, som strengt tatt er verdt plata helt aleine.
(Alle foto: Arnulf Østerdal)