Det er noen år siden John Hiatt var et gigantisk navn på musikkhimmelen, og ga ut to av verdenshistoriens beste album i “Bring The Family” og “Slow Turning”. I 1993 kom “Perfectly Good Guitar”, og siden den gang har den godeste Hiatt gitt ut plater av varierende kvalitet på New West Records.
Fjorårets “Dirty Jeans & Mudslide Hymns” fikk god mottagelse hos No Deal Music, uten at jeg helt fikk fot av den. Men Hiatt har fortsatt ting på hjertet og nye riff på hjernen – så han er selvsagt ute med nytt album i år også. Og “Mystic Pinball” er nok min Hiatt-favoritt siden “Perfectly Good Guitar”.
Åpningssporet “We’re Allright Now” er en av årets aller ALLER tøffeste låter, og setter standarden for plata. Her blir det fete gitarer og bluesrock-riff kombinert med Hiatts glitrende refrenger. Her er det låter som jeg virkelig skulle ønske fantes den gang jeg var ung og noget mer bilvennlig enn jeg er nå. For dette er bilmusikk. Dette er musikk som skal nytes en varm sommerdag med vinduene åpne og naturen fykende forbi. (selvsagt innenfor fartsgrensen, noe annet skulle virkelig tatt seg ut.)
Låten “It All Comes Back Someday” følger bare opp det “We’re Allright Now” startet, og lover kamp om tittelen “platas beste låt”.
“You shot bolt upright in the middle of the dark
As she drove her motorcycle through the trailer park
A hundred miles an hour no helmet on her head
‘Til that concrete drain was runnin’ cherry red”
Hver gang jeg hører låten “Wood Chipper” så kan jeg ikke unngå å tenke på filmen “Fargo”, teksten overlater veldig lite til fantasien – og den spiller rett inn i filmens bruk av flisemaskinen… sett fra synspunktet til en drept og oppkuttet mann som var særdeles uheldig i valget av tidspunkt for å komme hjem…
“Well, I’m from the Midwest
I know enough to cut a path around a wood chipper
And be careful
Of any conversation a man starts by callin’ you skipper‘Cause there ain’t no ocean ’round here
Though a lotta little lakes where you could disappear”
Det er selvsagt nok av låter der Hiatt får være gitarhelt, hvor han viser at fingrene fortsatt fungerer og mere til.
Mannen som skrev en av verdens fineste ballader i “Icy Blue Heart” gir oss også to nye perler – “I Just Don’t Know What To Say” og “I Know How To Lose You”.
“Don’t know how to find love again,
but I know how to lose you”
Og når vi først snakker om ballade – “No Wicked Grin” er en akustisk folkesang som er limet som holder hele platen sammen, samtidig som man skulle tro den ikke passet helt inn blant el-gitarer og bluesriff. Men her har vi essensen i John Hiatt, Når man stripper vekk gitarer og trommer, så er det låtskriveren og den intense stemmen som viser oss historiefortelleren Hiatt uten forstyrrelser og staffasje.
Nå foretrekker jeg selvsagt Hiatt med el-gitaren, og på “Give It Up” får vi til og med nyte country-Hiatt, i låten hvor han ber en venn innstendig om å kutte ut sin særdeles usunne livsstil.
Nei, for pokker – dette er et album du bare må høre. Hiatt har gjort alt riktig denne gangen, og fortjener mer oppmerksomhet.
Og likevel – et glitrende soloalbum unnagjort, det eneste jeg klarer å tenke på er at både Hiatt og Nick Lowe har gitt ut et par av sine beste album på mange år. Ry Cooder er still going strong – og Jim Keltner er fortsatt verdens beste trommis. Vi kan bare håpe de bestemmer seg for å gi Little Village en ny sjanse…
Kjøpes f.eks på Platekompaniet – der den finnes på deilig vinyl, cd og mp3.
Hør “It All Comes Back Someday”:
[media id=746 width=650 height=20]
Hør “No Wicked Grin”:
[media id=747 width=650 height=20]