The Coal Men - Pushed To The SideDen første utekvelden i Nashville under årets Americanafest ble tilbrakt på The Family Wash, der tirsdagens faste short sets serie var flyttet til mandag. Vi fikk blant andre møte Tommy Womack, Stephen Simmons og The Coal Men. De fleste i turgruppen kjente godt til Hr. Simmons, så det var The Coal Men som ble den store, positive overraskelsen for felleskapet.

Et ekte, genuint rockeband med americana-undertoner, med en frontmann som fillerister gitaren sin og synger så gåsehuden jubler.

The Coal Mens forrige plate, Escalator, falt i smak både her hos Dust of Daylight og hos Todd Snider – som besluttet å gi den ut på sitt Aimless Records.

Hvert år spiller The Coal Men sine faste ukes-giger på Key West. Syv ganger hvert år tar de turen ned, noe de har gjort de siste tolv årene. The Hog’s Breath Saloon er spillested, og settene er gjerne fire timer lange. Og det var på en av disse turene de begynte å tracke Pushed To The Side. Slitne men fulle av adrenalin etter fire timer på scenen, så spilte de inn låtene som etterhvert ble satt sammen til denne platen.

Det å spille inn med utkjørte musikere er en strategi Neil Young har brukt med stort hell på Harvest, og det virker som om Coleman har klart å hente ut noe helt spesielt fra sine bandkompiser på disse innspillingene.

Platen er mye mer laid back og avslappet enn Escalator, som var en mer rocka Heartland-plate. Her finner du et litt mer dempet uttrykk, der låtene og tekstene får veldig mye rom.

Brorparten av låtene er skrevet sammen med låtskrivere som Seth Timbs, Taylor Bates og Stephen Simmons. Et konsept som tydelig fungerer både for platen og for Coleman.

Åpningslåten «Depreciate», som rett og slett er en kjærlighetssang til en avleden turnébuss, er et veldig godt eksempel. Colemans bariton-gitar og de flytende trommene gir det hele et tilnærmet jazz-uttrykk. Låtens budskap er naturligvis dypere enn en hyllest til en gammel bil, det handler vel så mye om vårt eget forfall og hvordan vi blir satt pris på – eller setter pris på andre, selv om lakken falmer og deler begynner å løsne litt her og der.

Skitten Tom Waits blues er utgangspunkt for tittelsporet «Pushed To The Side». Og vi begynner å ane at det kan finnes en rød tråd på platen. Mennesker og skjebner som er dyttet litt til side i samfunnet. Mennesker som sliter med å finne tilbake til retningen.

«The Payoff» kommenterer ferske (og kanskje desillusjonerte) artister i «A cutthroat town». En verden som er fylt med mennesker som gjør ting man ikke skulle tro var mulig, og at det er nok av de som kler seg og synger glatt og fint – og kun er ute etter penger. Riffet er som hentet fra britisk pop anno 1963, og er så fengende at vi ikke klarer å slippe tak. Denne fikk noen ekstra runder allerede ved første gjennomspilling.

No matter what you do,
it might not pay off for you,
if the payoff is all you’re really in it for

 

Jeff Wickland har bidratt med tekst til «Willy Jett». Vi kjenner Wickland som tekstforfatteren bak platen What The Midnight Swallows Whole, som er en utsøkt samling southern gothic tekster og murderballads som Stephen Simmons har satt musikk til. Wickland skriver historier om mennesker på kanten, langt over kanten og dypt nede i gjørma. Coleman synger dem som de skulle være gamle venner.

Escalator kategoriserte jeg tidlig som en utmerket bilplate, og det er et knippe glitrende kjørelåter også på Pushed To The Side. «Fast Rider» er en av disse. En kjærlighetssang kamuflert som skryt. Temmelig elegant gjort. Og et herlig trøkk og driv.

Wickland er tilbake med «Lilly Hearst». Lilly var i overkant promiskuøs, og da er det ikke et sjakktrekk å bo sammen med en mann som banker de som provoserer ham. Wickland skriver noen fantastiske små noveller på under tre minutter, og det er en fryd å stupe ned i tekstene hans.

Colemans countrybakgrunn kommer til syne i «Faithless Eyes». En herlig låt med masse deilig countrytwang, og en tekst som utforsker et velkjent tema. Tittelen skal vel strengt tatt si alt…

Wicklands tredje og siste bidrag på Pushed To The Side har fått tittelen «Travis», etter hovedpersonen i teksten. Nok en mørk og trist skjebne fra feil side av togskinnene, den gjenglemte delen av samfunnet – der de arbeidsløse amerikanerne drømmer om et bedre liv. Travis finner ikke noe bedre liv, vi kan røpe så mye…

The Coal Men Press 2Litt mer twang? Ja takk. Jeg nevnte bilmusikk, og «Speeding Like A Demon» er nettopp det. En låt hans skrev sammen med Dave Palmer og Stephen Simmons under en biltur til Jacksonville. Det handler naturlig nok om å kjøre for fort for å rekke frem til konserten.
Jeg tror Waylon ville kost seg med å covre denne.

Stephen Simmons bidrar også på «A Name», der han deler låtskrivercredit med Coleman. Teksten knytter tematikken sammen, om å være på sidelinjen og å løpe fra sitt eget navn.

«Stones River» er en drømmende sak om en elven som flyter avgårde uten stopp. En mye brukt metafor på livet og det ukontrollerbare, men det funker som en del av tematikken på platen.

Siste låt ut er «The Singer (In Louisville)», som bygger på en novelle av Tommy Womack – der begge deler er laget til samlingen «Based On: Words, Notes and Art from Nashville».

En reinspikka drittgig går rett til skogs, både under og etter konserten. Tro meg når jeg sier at denne røsker opp i ørekanaler og fotsåler live.

Sjekk ut The Coal Men på nett. Følg dem på Facebook.

Kjøp platen på CDBaby. Eller digitalt på Bandcamp.

 

Forrige artikkelDoD Sessions: Stephen Simmons
Neste artikkelDoD Sessions: Dave Coleman
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. […] Endelig har vi klart å sikre oss Dave Coleman til en liten Norgesturné. Vokalist og gitarist i The Coal Men er en mye brukt gitarist i Nashville, og ble i sin tid plukket opp av Todd Snider – som slapp platen Escalator på sitt Aimless Records i 2013. The Coal Men dro på turné med Snider, og ga i 2016 ut den utsøkte Pushed To The Side.  […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here