Selv om vi spådde at St. Paul & The Broken Bones ville bli et av festivalens høydepunkt, kunne vi aldri forestilt oss hvilket ukontrollerbart fyrverkeri som dukket opp scenen denne fredags ettermiddagen på Bergenfest. Hele veien fra Birmingham, Alabama kommer St. Paul & The Broken Bones og med røtter i Muscle Shoals og områder av USA som ofte regnes som soulens og rockens vugge, leverte dette bandet til langt pokker i vold over alles forventninger.
For en energi, for en selvtillit og for et publikumsfrieri! Paul Janeway, vokalisten med stemmen som overgår selv historiens største innen sjangeren, dundrer inn på scenen midtveis i første låten. Med noen dansetrinn og en kroppsbeherskelse de aller fleste av oss bare kan drømme om å oppnå, og alt dette samtidig som han synger, skriker, hveser, hyler, stønner og flørter uhemmet med publikum. Alt dette i løpet av første låt altså! Og det bare fortsetter, og hvis Paul er hellig så er jaggu Browan Lollar på gitar Gud i dette bandet og på scenen er han fullstendig sjef. Jeg har ikke sett maken til timing på noe band noen gang og det under ledelse av den tidligere gitaristen til Jason Isbell.
Etter å ha tatt oss med himmelhøyt i løpet av de to første låtene, legges tempoet litt ned og Janeway kjører litt “old school” som han selv sier. Litt Otis Redding style og publikum lar seg rive med, klokken fem på ettermiddagen! Det går bare et par låter som dette før Janeway står på scenekanten i sine gullsko og skriker ut “That’s it. Let’s get back to the happy shit.” Wow!
En slik selvtillit og et slikt publikumsfrieri kan kun komme fra en amerikansk artist fra Sørstatene. De er oppdratt til å gi alt de kan for å overleve denne verdenen de er født inn i. Paul Janeway er intet unntak, han er faktisk selve symbolet på en artist som er maksimalt dedikert til det han driver med. Han innledet tross alt konserten med å si at han og bandet har reist langt fra Birmingham, Alabama og er skikkelig trøtte og slitne, men det skal ikke forhindre de i å gi oss en skikkelig fest. Snakk om å holde ord.
St. Paul var overalt på scenen, i knestående, dansende, hoppende, på kanten av scenen vinkende til en eller annen dame i publikum et sted. Han gjør absolutt hva som helst for å engasjere publikum og det var ikke mange som klarte å la være da han ba folk om å riste på ræva eller klappe i hendene eller skrike sammen med han. Også den stemmen da! Han er altså blant de råeste vokalister verden har hørt innen soul og rock, det sier ikke så rent lite. Det blir ofte trukket paralleller til artister som Sam Cooke, Otis Redding og selveste Aretha Franklin. Janeway gjør ting med stemmen som for oss andre, hvis vi hadde prøvd, hadde medført noen dager helt uten lyd i orgelpipa.
St. Paul & The Broken Bones handler om sjel og kjærlighet, og om skape fest fra scenen. Enkelt og greit. Det handler om å tilgi og tilby, elske og hate, grine og le, flørte og krangle, oppturer og nedturer. Slik er livet og slik er musikken til St. Paul & The Broken Bones. Dette er soul, rock og blues helt utenfor alle vedtatte normer og det var definitivt en av de aller mektigste Bergenfest-opplevelser noensinne.
