Årets Bergenfest er den mest Americana-vennlige Bergenfesten på veldig mange år, og fordelt utover de tre første dagene skal virkelig vi som er glade i musikk i og rundt denne sjangeren få metta vår. 

Tirsdag og første dag på Bergenfest opprant, og redaktør Eiesland og redaktør Letrud var klare til innsjekk klokken 16:00, forventningsfulle som to tenåringer på vei til sin første sommerleir uten foreldre. 

Åpningskonserten skulle Canadiske Whitney Rose stå for, og siden dette var det eneste som foregikk på Bergenhus Festning klokken 16:30, så fyltes Magic Mirrors raskt opp av festivalklare Bergensere og tilreisende.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at Bergenfest åpnet med et smell, men det vi fikk var en under middels vokalist, med et knapt ordinært band, som spilte ikke spesielt gode eller interessante låter. Førtifem minutter i stort sett samme takt, der hun måtte ty til Elvis etter allerede fem låter for å bryte opp litt. Null kommunikasjon med publikum utover utringningen som rakk godt forbi navlen og stadig krevde justering for å ikke vise nipler. Om den godeste frøkna hadde en dårlig dag skal ikke jeg spekulere i, men dette var virkelig ikke imponerende. Denne bransjen flommer over av countrystemmer som virkelig har særpreg, kraft og egenart. Så jeg aner egentlig ikke hva frk. Rose gjorde på Bergenfest. I en honkytonk på Broadway i Nashville – greit nok. På internasjonale scener, ikke akkurat.

Det publikum vil sitte igjen med er følelsen av en umulig situasjon det man prøver å IKKE stirre frk. Rose i utringningen. Det er vel ikke kosher å snakke om sånt i disse tider, men med metoo friskt i minne – der kvinner prøver å bli tatt seriøst, så river liksom Whitney Rose det hele over ende. Altså. Kvinner skal få kle seg som de vil. Men når det blir brukt som en slags distraksjon for å henlede oppmerksomheten vekk fra en total mangel på sangstemme, så blir det bare flaut. Hadde bare låtene vært bra. Men de var jo ikke det heller. 

Den eneste som hadde en dårligere forestilling enn Whitney Rose, var vedkommende som styrte (overstyrte) røykmaskinen på scena. Denne forhatte innretningen som gjør såvel fotografering som sang nærmest til en pine skulle vært lempet på Vågen i rekordfart. Til tider var det så røykstint inne i teltet at bandene var umulig å skimte om du ikke stod på første rad. La oss håpe dette var en test som ikke vil bli gjentatt, det er ingen som liker røykmaskiner. Og aller minst de som står i ett trangt og svett telt og prøver å synge… 

Etter en tur ut for å lufte seg, og få noen minutter med et spillesugent og saftig Audrey Horne i ørene, så bar det tilbake til speilteltet for å få med seg et av ukens høydepunkt. Cordovas.

Graham Spillman setter seg ned bak trommene og legger ned et saftig beat. Etter hvert toger resten av bandet inn på scenen, og plukker opp sine respektive instrumenter. Så starter vidundermedisinen. I 45 minutter får vi nyte fem ekte musikere som så elegant spiller på hverandre og rommet er fullt av harmonier. Stemmene, fire og femstemt vokal. Gitarene spiller gjerne tostemt. Bassen blander seg inn og spiller det samme riffet sammen med gitarene, og keyboardet ligger hele tiden der og pumper rytme sammen med Spillmans utsøkte tromming. Hvordan den mannen klarer å holde disse gutta i tømme er for meg en gåte – for det er Spillman som er hjertet i Cordovas. Han er rytmen, han er motoren, han holder det hele sammen. 

 

Joe Firstman som trakterer bassen og er hovedvokalist, om man kan si det i et band med fem vokalister – er sjarmerende, tøff og løfter bandet på ren vilje og energi. Gitaristene Lucca Soria og Toby Weaver er så samspilte, og samtidig har de så forskjellig uttrykk. Soria er den elegante, klassiske gitaristen – mye lik Kenneth Pattengale fra Milk Carton Kids (som også har produsert platen The Santa Fe Channel som kommer til høsten) som leverer små, lekre fills og vendinger som bare løfter oss mot taket i Magic Mirrors.

Toby Weaver er den røffe rockegitaristen som trøkker til og leverer bredde og bunn i uttrykket – samtidig som han gir oss noen små nydelige riff som bare snirkler seg inn i øregangene. Og trygt plassert på siden sitter Sevans Henderson og buldrer og brummer på tangentene sine. I kveld hadde han ofte jobben som rytmeseksjon og lydteppe, men han bidrar kraftig i lydbildet – ikke minst på vokal.

Dette bandet oser spilleglede, og selv om de ikke sier så mye – så kommuniserer de med publikum via musikken og underveis i låtene. Det er en fryd å høre dem live, hver gang, og selv om 45 minutter er alt ALT for lite til å virkelig få sette pris på bredden i Cordovas musikalitet – så virket smakebiten å treffe publikum i et hardpakket Magic Mirrors. Trampeklappen kom etterhvert som de spilte seg varme, og bandet visste å takke for responsen med enda flere fantastiske harmonier. 

Hadde det ikke vært for den infernalske røykmaskinen som gikk fullstendig karnakkas mot slutten, så hadde dette vært perfekt. Men når man ikke kan se bandet, så blir det litt snodig. Kjære Bergenfest. 80-tallet er forlengst borte. Det er på tide å la røykmaskinen dø sammen med puddelrock og synth-trommer.

Dette bandet er rett og slett det deiligste jeg vet, og akkurat nå er de verdens beste liveband. Når denne gjengen finner de riktige melodiene som kan løfte dem opp i stratosfæren, så kan ingenting stoppe dem. Denne fusjonen mellom The Band, The Allman Brothers, The Byrds og alt vi er intenst glade i er intet mindre enn en musikalsk lykkepille. Og når de til og med spiller Grateful Deads «Truckin'» som om de eier låten, så er inspirasjonskildene ganske tydelige… 

Jeg sier som alle Nashvilles musikere: «You HAVE to see the Cordovas!»

[ngg_images source=»galleries» container_ids=»85″ display_type=»photocrati-nextgen_basic_thumbnails» override_thumbnail_settings=»0″ thumbnail_width=»100″ thumbnail_height=»75″ thumbnail_crop=»1″ images_per_page=»0″ number_of_columns=»0″ ajax_pagination=»0″ show_all_in_lightbox=»0″ use_imagebrowser_effect=»0″ show_slideshow_link=»1″ slideshow_link_text=»[Show as slideshow]» order_by=»filename» order_direction=»ASC» returns=»included» maximum_entity_count=»500″]

Forrige artikkelDette må du få med deg på Bergenfest!
Neste artikkelBergenfest 2018 – Tom Russell
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here