Hey Negrita – Burn The Whole Place Down

Bergenfest 2009. Dagspass. Inside. Hey Negrita. En uslåelig kombinasjon – viste det seg en varm maikveld i 2009.

Bergenfest bestemte seg i 2008 for omsider å innføre dagspass på forsøksbasis, og lainet opp en lang rekke spennende band som skulle lokke folket til sentrum og inn på et uttall spillesteder.

Jeg hadde overtalt min gamle kumpan Jo Inge til å kjøpe billett og bli med, og etter stor suksess med Shooter Jennings på Bergenfest året før så var ikke det så veldig vanskelig. Jeg penslet inn blant annet Shack*Shakers og Jason Isbell som “must see” konserter. Høydepunktet ved siden av Jason Isbell var helt klart Panty Raid Burlesque på Hotel Norge. Og spesielt cowboyen på hoppestokkhesten. Maken har verden aldri sett! Året etter var Jo Inge heller ikke spesielt vanskelig å overbevise. Til tross for mange ukjente navn på programmet denne kvelden.

Første punkt på programmet var selvsagt Sarah Lee Guthrie & Johnny Irion som leverte et fantastisk akustisk sett, til tross for at “noen” i ledelsen av Bergenfest midt under konserten insisterte på å avholde lange samtaler i sofakroken med en viss daglig lederske på et visst utested et steinkast unna.

Deretter var planen å få med seg et par andre ting rundt om på Hotel Norge, før turen gikk rundt til de andre pubene i området. Men jeg ble heldigvis stående og snakke med Sarah Lee og Johnny, som viste seg å være fantastisk hyggelige mennesker i tillegg til artister. Heldigvis, fordi konserten vi hadde planlagt da var mer enn begynt, og vi bestemte oss for å bruke halvtimen som nå var blitt ledig  til å sjekke ut noe helt ukjent på Inside Live. Vi hadde vel neppe endt opp der hadde det ikke vært for at samtalen med Sarah Lee og Johnny trakk ut.

På Inside var det smått med folk, så vi kjøpte øl mens bandet rigget seg til. En gjeng engelskmenn med akustiske instrumenter introduserte seg som Hey Negrita, og kastet seg så igang. Og du store allverden som de kastet seg igang – og så bra som det låt! En innsats og en spilleglede som man sjelden opplever. Bandet hadde gjennomgått diverse utskifting av personell, og etter to plater elektrisk hadde vokalisten og låtskriver Felix Bechtolsheimer samlet de nye troppene og laget en plate som kanskje kan kalles akustisk country rock blues. Anført av Felix og den unike munnspilleren Captain Bliss hadde de så turnert USA, og var nå i Norge for første gang. Plata var fortsatt ikke gitt ut, men det vi hørte på Inside gjorde at forventningen var stor. Showet på Inside var rett og slett fantastisk. Innsats og spilleglede som nevnt, kombinert med utstråling og gode låter og meget gode tekster – samt en utadvendt vokalist og en helt spinnvill, barfot Captain Bliss på munnspill og generell underholdning.

Istedenfor å gå rundt for å se det vi hadde planlagt, så ble vi på Inside til de var ferdig. Etterpå fikk vi med oss blant annet United Steel Workers Of Montreal – men det var Hey Negrita som imponerte denne kvelden.
Dagen etter trosset jeg en kraftig forkjølelse for da var det klart for Gary Louris og Mark Olson – som jeg hadde gledet meg til et halvt år. Etter konserten (som var sinnsykt bra) så gikk turen tilbake til Inside – for Hey Negrita skulle spille enda en konsert. Og lokalet var smekkfullt. De som var der dagen før hadde tydeligvis gjort jobben sin, for mange av de samme fjesene dukket opp i publikum i tillegg til alle de nye. Lokalet kokte, bandet kokte, folk hoppet opp og ned og sang og stemningen var elektrisk og ekstatisk.

Så gjenstod det da bare å vente på den omtalte platen… vente og vente og vente…

Omsider lå den i postkassen, og du store allverden for en plate!

Spillegleden og entusiasmen fra liveshowene er lett å finne igjen, og platen som totalt sett har tittelen “Burn The Whole Place Down – A Real Live Acoustic Smoke Out” er nettopp det – en god gammeldags livesession i studio. Alt er en tagning, det finnes ikke overdubs eller pirking av noe slag.

Platen består av akustiske nyinnspillinger av de beste låtene fra de tre foregående platene “We can Catfish”, “The Buzz Above” og flest fra “You Can Kick” – som er den eneste platen med samme besetning som på denne. Felix har mer enn nok ballast å skrive om, og der “We Can Catfish” handler om hans kamp for å kutte heroin, så bygger “You Can Kick” på et mindre pent samlivsbrudd. Men til tross for alvoret i mange av tekstene hans, så har likevel låtene er positivt og optimistisk tilsnitt – det er vel den britiske humoren som gjør seg gjeldende tenker jeg. Galgenhumor er ofte den beste medisin.

Fra den første låten “Burn The Whole Place Down” sniker seg igang med en kassegitar… to kassegitarer… to kassegitarer og et trekkspill, og så to kassegitarer, et trekkspill og en kontrabass og litt visper på trommene – før Felix dukker opp med sin meget distinkte stemme – og Captain Bliss understreker alt sammen med munnspillet sitt – så er det tydelig at Hey Negrita har planer om å gi oss noe helt spesielt. Americana-inspirasjonen ligger tjukt utenpå, og bandet blander engelsk og amerikansk folkemusikk med litt blues og tydelig inspirasjon fra traktene rundt Mississippi.

Munnspillet til Captain Bliss gjør det hele unikt, og Hey Negrita rekker både å hylle Room Service-personalet på et uttall hoteller de har frekventert i “Room Service” – og ironisere over vekkelsesmøtene i store telt i sørstatene i USA i “Fishin'”.

Felix gir også klar beskjed til exen sin i den eminente låten “Cold”:

“You’re way to cold, for me to lean on”.

Og ikke minst i den like fantastiske “Nine to Five”:

“You can’t even torture me,
inside this empty bed,
You know I’m better off  than dead,
when you come crawling through my head”

… som jo kan høres veldig deprimerende ut, men man kan høre at Felix smiler når han fortsetter:

“And I do nothing nine to five,
and I’m glad to be alive.
You’re the only thing that brings me down!”

Generelt sett må man bare anbefale denne platen på det aller sterkeste. Smekk full av steingode låter, gode tekster og en fantastisk sound og en tydelig spilleglede som den er.

En engelsk radioDJ sa:

“I like Hey Negrita. It goes with beer!”

Og det kan jeg skrive under på!

Og som de avsluttet konserten sin med:

“We have been Hey Negrita. You have been Bergen. Let’s keep it that way!”