Det er noen artister som rett og slett bare griper fast i hjerterøttene til en lytter og aldri slipper taket.
Mary Gauthier står HØYT på listen over disse… og den nye platen hennes er et mesterverk man sjelden hører maken til…
Helt siden jeg oppdaget det andre albumet hennes på vårparten i 2000, og deretter var så heldig å få oppleve henne live på Den Stundesløse i Bergen i 2002, så har jeg vært blodfan.
For å ta en rask gjennomgang, så har Mary levd et liv som få av oss (heldigvis) slipper. Store problemer i barndommen, som går over i tung narkotikamisbruk og kraftig alkoholmisbruk – før hun etter flere år med forsøk på å bli streit og stadige tilbakefall klarte å holde seg streit, og dermed klarte hun å skrive ned tekstene hun hele tiden hadde visst lå der inne… Musikkbloggen har tidligere anbefalt Mary Gautiher – så les gjerne litt mer her.
Gjennom hennes 5 tidligere album har vi allerede fått høre en del om oppveksten og livet hennes – og på konsertene forteller hun enda mer om hva hun har gjennomgått. Og gradvis har hun modnet som artist og låtskriver, og platene hennes har blitt bare bedre og bedre.
Men nå har hun satt seg selv i den vanskelige situasjonen å ha utgitt det som for all ettertid vil bli stående som hennes ultimate mesterverk.
En konseptplate der hun gjennomgår livet til et barn som blir adoptert bort ved fødselen, og sliter med en alkoholisert adoptivfar og en mor som gråter hele tiden, stjeler familiebilen og rømmer – og fortsetter å rømme til narkotika og alkohol, og via nye lovbrudd havner i fengsel på 18 års dagen sin – før hun fortsetter å rømme fra livet og seg selv i årevis.
Dette er historien om Mary. Født 11. september 1962.
Jeg har hørt på denne platen i snart to uker – og forsøkt å skrive en anmeldelse, men det er ikke enkelt å klare å beskrive denne opplevelsen.
For det er det denne platen er. En opplevelse.
Noen har beskrevet det Mary Gauthier gjør på plate som Country Noir. Og tekstene og lydbildet minner helt klart om gammel, sorthvitt filmnoir.
Og på denne platen er det blitt veldig tydelig. Mary maler bildet for oss med stø pensel, og man kan høre den intense smerten i hvert enkelt ord.
Jeg snakket med Sarah Lee Guthrie for et års tid siden, og spurte da om hun så noe til Mary Gauthier for tiden – siden jeg visste de hadde en del kontakt tidligere. Og Mary hadde ikke vært på sin årlige norgesbesøk.
Og som Sarah Lee svarte: “She’s off the circuit at the moment, I hear she’s working through some stuff…”
Og det skal jeg love deg hun har gjort. For det første har hun sporet opp og ringt sin biologiske mor, og deretter besøkt barnehjemmet der hun ble forlatt, før hun har gjennomgått livet sitt og skrevet tekster som beskriver alle de vondeste øyeblikkene hun har opplevd.
Det er likevel viktig å påpeke at dette ikke er en plate der man får følelsen av å være en slags spion, eller en tilskuer til en tragisk ulykke.
Mary har invitert oss inn for å høre historien hennes, og vi vet at det har gått bra – hun har selvsagt sin historie å slite med, men har jobbet seg gjennom et verre liv enn mange av oss kan forestille oss – og kommet ut på andre siden sterkere enn noen gang.
Så i alt det såre, så er det likevel en optimisme å spore som gjennomgangstema – og det gjør det hele enda sterkere.
Og som Mary selv sier det i et intervju:
“I wanted to run but there’s nowhere to run. It’s inside of me. I learned that from getting sober: you can’t run from what’s inside of you. You bring it with you everywhere you go. So, the way I chose to deal with it is the way I choose to deal with most things – I wrote about it.”
Fra platen åpner med “The Foundling” og Marys såre stemme som helt uten akkompangement sier:
“A foundling, a foundling
Looking for home.
Wanders the darkness
And travel alone.”
Så forteller hun om fortvilelsen i å vite at hun var uønsket og forlatt, i “Mama here, mama gone” og i den nydelige “Goodbye” – som hun presenterte på Bergenfest i 2008 – da hun såvidt hadde begynt å jobbe med platen.
“I don’t know if she ever held me,
all I know – she let go of me.
……
Goodbye, could have been my family name.”
Sine problemer med å føle seg utenfor og på feil sted kommer til uttrykk i “Sideshow”, før nøkkellåtene “Blood is Blood” og “March 11, 1962” – der hun i “Blood..” prøver å forstå sin biologiske mor når hun bestemte seg for å adoptere bort lille Mary ved fødselen, og i “March..” som ord for ord er telefonsamtalen hun tok når hun etter “500 dollars and 40 years” sporet henne opp…
Man skulle jo på mange måter ønske at platen stoppet der, etter en Hollywood-avslutning med påfølgende tårevåt gjenforening. Men slik har Marys liv aldri vært, så når hennes mor svarer og forteller at hun var en hemmelighet – og et sår hun har gått med siden hun ga henne bort, som hun ikke ønsker å åpne opp igjen så vet vi at dette er det virkelige liv, og ikke en sippete Hollywoodfilm.
“I had to thank you once,
before this life went by.
Yeah, that’s why I called…
Goodbye…”
Og så oppsummerer Mary livet og opplevelsen og som hun sier i “The Orphan King”:
“I still belive,
in love!”
Før hun avslutter platen med:
“A foundling, a foundling
Looking for home.
Wanders the darkness
And travel alone.”
I letingen etter den perfekte plate har Mary valgt å gå til Michael Timmins. Ja – du vet han fra lavmælte Cowboy Junkies.
Og siden Rick Rubin gjenskapte Johnny Cash kan jeg ikke huske å ha hørt et mer perfekt samarbeid mellom produsent og artist.
Timmins lavmælte produksjon gir enorm plass til Marys såre tekster, men samtidig lar han dem ikke overdøve musikken og opplevelsen.
Kombinert med vokalstøtte fra søster Margo Timmins (jada, også fra Cowboy Junkies) så har han klart å ta Marys tekster og understreke alt med musikk og lyd som passer og støtter oppunder på en måte ingen har klart på de foregående platene.
Dette er så perfekt som det kan få blitt.
Dette er IKKE platen man hører på en låt eller to av, denne må man sette seg ned og lytte til i et hjørne for seg selv, men hvis man lar platen få litt tid så er dette en opplevelse som ikke slipper taket.
Hadde denne bloggen hatt terningkast, så hadde platen fått ca 1000 og Mary selv hadde fått minst en million…
Platen kommer til å ha begrenset distribusjon – etter at Lost Highway kuttet kontrakten med Mary når hun presenterte konseptet til platen – så finnes den ikke i DIN butikk – så kjøp den av Mary!
www.marygauthier.com/shop – 12$ for cd eller 10$ for mp3 – DET har du råd til med denne dollarkursen! Og jeg lover, du vil aldri angre…
Det er ikke rettferdig overfor platen å velge ut et kutt, denne MÅ høres fra start til slutt som en lang historie. Derfor ingen lydkutt denne gangen.
Det er også slik Mary spiller den live. Hele platen fra start til slutt, uten avbrudd.