Vi lever i en tid og en verden der en fyr midt i tretti-årene fra Green Hill, Alabama topper amerikanske hitlister. Sammen med en annen mann midt i tretti-årene fra Jackson, Kentucky, blir de omtalt som countrymusikkens redningsmenn. Det er helt på sin plass at både Jason Isbell og Sturgill Simpson får både mye og god omtale i amerikansk presse, men countrymusikken trenger da ikke å reddes! Det finnes store mengder kvalitetsmusikk innen sjangeren country, alle som følger med på den fortsatt voksende Americana-scenen vet det.
Kanadiske Daniel Romano sorterer inn under den kategorien av artister som fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som de to nevnte herrer innledningsvis. Hans nye album kommer ut akkurat i en tid der vi er i ferd med å oppleve at folk søker tilbake til musikalske røtter og originalitet, noe som burde tale til Romanos fordel med tanke på hvordan musikken hans låter.
Strykere og pedal steel åpner ballet på Romanos nye album, If I’ve Only One Time Askin’, men selv med den silkemyke åpningen av låten “I’m Gonna Teach You”, er det en aggresiv Romano vi stifter bekjentskap med. Han er ute etter å straffe en fyr hardt, en som har såret hans kvinnelige venn på flere måter, en som har det bekmørkt fra før. Det svartner omtrent helt for unge Daniel i jakten på blod.
“I’m gonna teach you, what happens to someone that hurts like you do, and you, you’re gonna feel all the pain, ’til all of your feelings are through.”
“Old Fires Die” handler om et ekteskap der mannen føler seg som en skygge i hennes selskap og der flammen i forholdet har brent ut. Hun vil så gjerne at han forteller hva som er galt slik at de kan komme seg videre i livet. Det er litt av et svar og litt av et bilde han tegner av sin hustru når han drar fram sin aller mørkeste følelser og synger;
“I’ll get more happiness from a bottle and more love from a stranger.”
Etter to låter er det bare å konstatere at Daniel Romano følger opp sine tidligere album og har laget en plate som tar oss tilbake til en annen tidsæra for countrymusikk. På tekstsiden rister han liv i uante mørke tanker rundt det omfattende tidsfordrivet det er å elske andre mennesker. Som de fleste av oss vet er det ikke alltid like enkelt, men sjelden så vanskelig og dystert som Romano forteller om. I tillegg har sikkert de aller fleste som har hørt albumet oppdaget de merkverdige glidende overgangene med strykere og trekkspill mellom låtene. Litt snålt og annerledes, det føles litt som en båtreise der det aldri blir stille. Den følelsen forsterkes egentlig bare litt mer når han sammen med Caitlin Rose legger ut på en riktig oppdagelsesferd i ett av platas aller fineste kutt, “Strange Faces”.
Tittelkuttet bare manifesterer Romanos evne til å beskrive både bitre og gledelige følelser på en veldig spesiell måte. Han kjenner konstant på både sjalusi og forelskelse, og klarer på et mesterlig vis å få fram den syrlige bitterheten og den lidenskapelige romantikken i tankene sine når han skriver. Det er nesten så begeret renner over når han synger;
“Honey, let me kiss your pretty face and wash away the small remaining traces of every man who’s been here in my place.”
Daniel Romano er ikke lenger bare en kuriositet og en annerledes countryartist, han har jobbet hardt for å bli en betydningsfull artist de siste fem-seks årene og hans bestrebelser faller veldig fint på plass sammen med den retningen countrymusikk er i ferd med å ta. Med oppblomstringen av vinylsalg i alle sjangere, har også et slags bilde av autensitet og ekthet fulgt med på kjøpet. Diskusjonen om autensitet og ekthet innen musikk vil alltid bestå og er et tema innen alle leire. For countrymusikken er Daniel Romano, sammen med spesielt Isbell og Simpson, men også mange mange flere, med på å heve standarden til både nye og gamle høyder.
På “Learning To Do Without Me” får vi albumets eneste coverlåt. Romano har funnet fram til en sviske fra gode gamle George Jones og vi får en låt som rundet av b-siden på et av hans mange album fra rundt midten av 80-årene. En skikkelig dypvannsfisk der altså, men Romano har dratt den til overflaten med største selvfølge og viser den fram i all sin prakt. Hvis hensikten var at vi skulle bli interessert i og imponert over gamle George Jones låter som vi ikke har hørt før, så klarer Romano det med glans.
I “Two Word Joe” stifter vi atter en gang bekjentskap med mislykket kjærlighet og livslang smerte som følge av den. Sally Rosalina og Mary Sue knuser begge Joe’s hjerte på to forskjellige tidspunkt i livet hans. Han tar det så hardt at han mister evnen til å uttrykke seg i hele setninger og tiraden av to ords setninger på slutten av låten forteller oss en mann med et stort hjerte som ikke har mer å leve for. Her ligger det mye historie mellom linjene, for ikke å si ordene.
“No friends, closed door, this life, what for…”
Nettopp detaljene i historiene eller som i “Two Word Joe”, mangelen på de, er litt av Romanos aller sterkeste kort. Svært få låtskrivere uttrykker seg så presist om følelsene som river i et menneske som går igjennom mange av livets spesielle faser i forbindelse med den grusomme kjærligheten. Goldsteins pedal steel må alltid nevnes, Mosey music, som Romano kaller musikksjangeren sin, hadde ikke vært den samme uten denne.
Lyden av albumet er en del annerledes enn det vi fikk høre da Romano besøkte oss på Garage i Bergen i slutten av mai, du kan lese om den konserten her, men selv om albumlyden er noe mer strømlinjeformet enn ett rått live-show, så føles uansett Romano sine album som langt nærmere den kilden av kreativitet som en gang countrystjerner på 50, 60 og 70-tallet flommet over av, enn det meste annet vi får servert i dag. George Jones åpnet sitt store ode til de aldrende stjernene på countryhimmelen med følgende setning; “You know this old world is full of singers, but just a few are chosen to tear your heart out when they sing.” Daniel Romano er en av de utvalgte.