«We love you, John!» lyder det fra salen. John Moreland har akkurat satt seg ned på stolen i Håkonshallen, med sin gamle venn og trofaste våpendrager John Calvin Abney ved sin side. Han har hilst pent, og så får han klar beskjed. Han humrer litt og sier «I love you too. I don’t know you but…». Så smiler han det store Morelandsmilet, og deretter er alt magisk.
400 mennesker har tatt plass i Håkonshallen, som rommer over 750 år med historie – helt siden Kong Håkon Håkonsson lot hallen bygge rundt 1250. Kongens festsal. John Morland i Kongens festsal. Jeg vet ikke hvem i Bergen Live som kom opp med ideen om å plassere John Moreland der inne istedenfor i Magic Mirrors, men jeg har en helt gratis klem å dele ut til den skyldige ved anledning.
For det ble akkurat så magisk som vi hadde våget å håpe. Den majetstetiske steinhallen har en helt ufattelig akustikk, og lysmesteren hadde fått lyssette veggene helt perfekt. Lyden var aldeles nydelig, og så sitter John Moreland der da.
Vi har holdt fakkelen høyt for vår venn fra Oklahoma siden 2011, og det er intet mindre enn en vidunderlig følelse å dele musikken hans med 400 personer i et slikt monumentalt lokale.
«Hey, I got a little castle dust on me», sier han før han starter første låt, og børster vekk litt støv fra Håkonshallens bakrom, der han ventet på at klokken skulle bli 21:15. Hallen var forlengst full. Det var den 30 minutter før konsertstart. «You’ll never see that in America» smiler han, og deretter får vi høre et utsøkt og perfekt utvalgt knippe låter fra Morelands nyere album.
Han er veldig glad i High On Tulsa Heat virker det som, og spiller flest låter derfra. Vi får naturligvis «Heart’s Too Heavy» og «You Don’t Care Enough For Me To Cry». Men også «Lies I Chose To Believe» og den helt overjordisk vakre «Old Wounds» fra Big Bad Luv. «3:59 AM» og vidunderlige «God’s Medicine» fra In The Throes er like vakre som Håkonshallen er gammel, det er en perfekt match mellom nytt og gammelt.
It’s times like these,
I forget why I quit loving you
John Calvin Abney glitrer på tangenter, munnspill og gitarer. Det eneste som av og til faller litt gjennom er de låtene hvor han drar frem telecasteren. Den finner ikke helt sin plass i lydrommet i Håkonshallen. Men når han briljerer på akustiske gitarsoloer så er taket i fare for å løfte seg.
Høydepunktene for min del er «Cherokee», der Abney virkelig gir låten det lille ekstra. Sjelden har vel musikk og rom kledd hverandre bedre. Og når han gir oss «American Flags In Black and White» så kommer tårene hos undertegnede. Det er så sterkt og intenst, og Moreland og Abney koser seg virkelig der oppe.
Det tar så alt for fort slutt. Men når Moreland går av scenen, så reiser 400 publikummere seg i Håkonshallen og klapper til Moreland kommer tilbake.
Han sier at han får spille en litt morsom sang, siden vi er så entusiastiske. En morsom sang, på en litt trist måte – slik han har for vane, korrigerer han seg.
Og så spiller de «Nobody Gives A Damn About Songs Anymore».
John Moreland, i Kongens festsal. Perfeksjon. Takk!
[…] John Moreland, Håkonshallen | Omtale […]