Graham Parker and The Rumour på en scene i Bergen. En lørdag i juni 2014, sånn ca tjuefem år etter at kassetten min med bare Parker på hadde laget mer krøll på seg enn det man trodde var mulig i den gode gamle Walkman’en. Heldigvis var det bare å lage en ny tape, man hadde jo alle disse forunderlige vinylplatene med denne snåle engelskmannen som nesten ingen andre likte. Tiden har ikke stått stille siden den gang, teknologien har løpt i motsatt retning av bandmedlemmene i The Rumour, men det var en overraskende vital gjeng som gledet et fornøyd publikum ved Bastionen scene.
Å forvente en knirkefri opptreden fra denne gjengen er kanskje litt mye å forlange, all den tid gjennomsnittsalderen til medlemmene ligger omtrent i AFP-sjiktet, men det var jaggu ikke langt i fra. De har ved tidligere anledning selv spøkt med at de kanskje burde ha med seg en sykepleier i turnebussen, men det de ikke lenger kan tilby publikum av fysiske c-momenter på scenen, det tar de igjen på presisjon og erfaring. Dette er voksne gutter som har spilt sammen i forskjellige konstellasjoner i snart fem tiår og som vet hvordan man skal behandle et instrument og underholde et publikum.
Parker har en formidabel katalog å plukke låter fra, men han sa det vel egentlig rett ut at det ikke var noe vits i å plage folket med nye låter og la dermed listen for en aldri så liten hitparade den neste timen.
Høydepunktene kom selvsagt som perler på en snor, spesielt “Howlin’ Wind”, “Nobody Hurts You”, “Stick To Me” og avslutningslåten “Don’t Ask Me Questions” gnistret det formelig av. Timingen i “Stick To Me” var like presis som i studioversjonen fra 1977 og gitarpratinga til Brinsley Shcwarz på “Nobody Hurts You” var helt brilliant.
Vi fikk en ny melodi, “Wall Of Grace”, fra et album som i følge Parker er innspilt, men som ikke har fått noen releasedato ennå. Vi fikk et kutt fra Mona Lisa’s Sister fra 1988, “Get Started – Start A Fire” og et par kutt fra deres siste album fra 2012, Three Chords Good. Bortsett fra det holdt Parker løftet sitt og det var låter fra The Rumour første plater fra 70-tallet som preget resten av konserten. Dessverre kan man ikke få alle sine ønsker oppfylt på en konsert som denne, men siden Parker og bandet leverte over all forventning, får det heller være at meg og min nye kompis ikke fikk “Devil’s Sidewalk” og alle de andre låtene vi så gjerne skulle hørt.
En time og fem minutter fikk vi med dette legendariske bandet, for alle som er sånn over middels interessert i engelsk rock fra midten av 70-tallet så var nok det en time for lite, men det er vel festivalenes store minus, dette med stramme tidsskjema og mangelen på ekstranummer. Men det var en time med ekstremt hyggelig mimring, et band som overbeviste stort når de ble ordentlig varme i trøya og med en strålende utvalg av låter fra en katalog så stor de fleste av dagens artister bare kan drømme om.
