Før vi går løs på de to siste dagene av Bergenfest 2014, synes jeg vi skal unne oss å rekapitulere festivalens to første dager. Gårsdagen hadde Dust of Daylights utsendte tatt på seg en del barnepass som man ikke kunne fritas fra. Samtidig fikk vi som var hjemme se Massakren i Salvador på tv, elleve mann fra det vanligvis så hyggelige og americanavennlige treskolandet tok nattesøvnen fra sangriaslurpende og seiersvante spanjoler. Aldri så galt…
De to første dagene av årets første festival har vært en stor suksess både med tanke på publikum og det som har blitt levert fra scenekanten på alle tre scenene. Værgudene har også vært ganske så snille dette året og når vi ser på værmeldingene for de to siste festivaldagene så ser det ut til å bli meget vellykket.
Mark Mulcahy fikk æren av å åpne festivalen, noe han for så vidt greide helt fint, men uten at det ble den helt store konserten. Føler meg allikevel sikker på at den mest hardbarka fansen fikk en god start på årets festival. Med sin solide standing hos andre artister, som har løftet hans musikk og låter fram ved flere anledninger, har Mulcahy klart å bygge seg en solid og hengiven tilhengerskare.
John Fullbright var nok den konserten jeg hadde aller mest forventninger til og snakk om å innfri. Les hva jeg skrev i omtalen av Oklahomas nye superstjerne og showet han gjorde i Magic Mirrors teltet her. En slik låtskriver og artist som Fullbright kommer ikke rekende på ei fjøl hvert eneste år. Han ble Grammy-nominert som 24-åring for beste Americana album i 2012 og han har vært kritikerrost fra den dagen han satte sine bein på en scene. Han er fortsatt bare en ung artist, men det er akkurat i den alderen at de fleste artister legger grunnlaget for fremtiden, akkurat slik Fullbright har gjort med årets album Songs.
Wovenhand fikk jeg dessverre ikke sett fordi de sto på hovedscenen akkurat samtidig med at Fullbright briljerte i Magic Mirrors. Basert på det som er skrevet om bandets opptreden så var det visst en knallkonsert. Signeringskøen foran Apollonteltet etter konserten var ganske lang, så alt tyder på at Wovenhand-fansen fikk det de kom for.
Thomas Dybdahl var neste artist ut for min del og selv om det ble litt rusk i maskineriet i starten da orgelet ikke ville være med på notene i starten, så gikk det seg fort til og bandet leverte en meget bra konsert. Selv om Dybdahl faller litt utenfor bloggens smale sjangersti, har jeg personlig alltid hatt et godt forhold til albumene hans og det var en god følelse å igjen høre “Cecilia”, “From Grace” og mange andre klassiske Dybdahl-låter. Det var kosestund på Plenen denne timen og det var ikke så rent få som holdt litt ekstra godt rundt hverandre til de melankolske tonene fra Dybdahl og hans band.
På dag 1 gikk turen videre til Magic Mirrors igjen og til Ben Miller Band. Et forrykende bluesrockshow fra start til slutt, med alle sine spesielle varianter av hjemmelagde instrumenter. Vaskebaljebass med gressklippersnor som streng, vaskebrett med wahwahpedal og gamle telefonrørsmikrofoner fikk alle gjennomgå av en vilter trio. Les vår omtale av konserten i egen post.
Til slutt på Dag 1 ventet to tøffe gamle gubber med skjegg og en uten. ZZ Top! Hva ville man ikke gitt for å få hørt dem live for 20-25 år siden? Uansett om det er noen år etter at deres popularitet var udiskutabel mye større enn i dag, så var det helt greit å få sett legendene live på en scene. Første gang for meg og sikkert for mange andre på plenen denne onsdagskvelden. Les vår omtale av konserten her.
Dag 2 startet med North Mississippi Allstars og med brødrene Luther og Cody Dickinson. For en energibombe av en konsert det var! For alle som har et nært og godt forhold til historien til Bergenfest, så var nok dette noe av det som ligger nærmest den opprinnelige sjangeren som Ole Blues festivalen kunne skilte med i sine beste stunder for mange år siden. Brødrene Dickinson la ingenting i mellom enten de hedret bluesen, gospelen eller soulmusikken. Kombinert med en solid porsjon rock og med et brennende engasjement for musikken åpnet bandet dag 2 av Bergenfest 2014 på utmerket vis.
Dagens høydepunkt for min del var selvfølgelig Frank Turner & The Sleeping Souls. Og om jeg aldri så gjerne kunne tenkt å ha fått med meg Joe Henry i Magic Mirrors vil jeg nok aldri angre et eneste sekund på det valget jeg tok. Turner innfridde og leverte så det suste. Bergenfest 2014 sin største publikumssjarmør uten tvil. Les vår omtale av konserten her.
