John Fullbright – Bergenfest 11.06.14

Endelig var vi ordentlig i gang med Bergenfest. Det så forferdelig skummelt ut et øyeblikk på formiddagen i går da værgudene bestemte seg for å slippe løs en time med torden og regn som vi ikke har vært i nærheten av å oppleve på lang, lang tid her i byen. Heldigvis klarnet det opp, slik det ofte gjør etter et uvær, til og med i Bergen, og Bergenfest 2014 kunne starte med Mark Mulcahy og noen solgløtt ved Bastionen scene.

Jeg rakk å stifte hyggelige bekjentskap med to engasjerte musikkvenner allerede mellom de to første konsertene, Bergenfest har i alle år vært en utmerket kilde til denne slags sosialisering med likesinnede. I dag traff jeg på innehaverne av musikknettstedet Johanna’s Visions, to karer som vi i Dust of Daylight deler mye av samme musikkinteresse med. Vi slo følge med hverandre til Magic Mirrors scene og til John Fullbright sin første konsert på norsk jord. Av personer med presse- og fotoakkreditering registrerte jeg kun oss tre på denne konserten, noe som er litt snålt all den tid vi snakker om en Grammy-nominert artist. Heldigvis kom det godt med folk til denne tidlige konserten og overraskende nok var det et forholdsvis ungt og engasjert publikum. At de nok alle sammen var konsertkåte og full av forventninger til fem strålende festivaldager var sikkert også en medvirkende årsak til engasjementet. Men muligens visste flere enn jeg hadde trodd hvem John Fullbright var? Det kunne virke sånn på den delen av publikumet som var nærmest der jeg stod.

Les også – Bergenfest 2014 – om våre forventninger til årets festival

Les også – Vår plateanmeldelse av John Fullbright «Songs»

Grammy-nominerte Fullbright dro likeså godt i gang med å si at han var «Gawd Above». Med en snerring i stemmen selveste James McMurtry hadde måttet nikke anerkjennende til, gir Fullbright de omtrent 150 publikummerne full valuta for pengene fra første tone. Denne unge mannen fra Oklahoma har en stemme som får den mest hardbarka soul/blues/country-fantast til å sperre opp øynene. Som perler på en snor fulgte låter som «Satan and St.Paul», «Happy» og «Until You Were Gone». Låter der bare stemmen til Fullbright og gitaren hans får regjere helt alene i dette fantastiske treteltet som er blitt en favorittscene for mange artister og publikum. Fullbright fortalte publikum at han syntes det var et strålende sted å komme til og at han trodde scenen sannsynligvis var eldre enn det landet han kom fra.

Han fortalte at han hadde vokst opp på en gård i Oklahoma og hadde tilbrakt mange flere timer i traktor før han fylte atten enn han har gjort i bil. Når han fikk tenkt seg om kom han fram til at han savnet traktoren og at han gledet seg til å reise hjem til Oklahoma etter en lang Europa-reise. Derpå gled han rett over i låten som heter «Going Home» og som omhandler nettopp temaene hjemlengsel og hjemreise. Etter denne fikk vi nok en aldeles gnistrende vokalprestasjon med låten «All The Time In The World» før Fullbright la bort gitaren og satte seg ved pianoet. Ikke bare kan han skrive tekster og lage gode melodier, han spiller altså gitar, munnspill og ikke minst piano helt utmerket.

Fra pianokrakken fikk vi servert låtene «Fat Man», «The One That Lives Too Far» og to låter jeg ikke fikk fatt i titlene på. Spesielt var «The One Who Lives Too Far» veldig fin å høre i sin enkle, men direkte pianoversjon.  Låten er kanskje den aller flotteste på det nye albumet Songs, en kjærlighetsballade som faktisk er ordlagt på en måte som er såpass overbevisende og utradisjonell at den virkelig føles verdt hvert sekund den varer. Helt til slutt sier Fullbright at han må spille litt blues fordi han blir så lei av singer-songwritergreia hele tiden. Dermed avsluttet han settet sitt på en utradisjonell måte, men med en forrykende blues som gav publikum påfyll av det de trengte av musikkglede i starten på en lang festivalhelg. Mine nye kompiser fra Johanna’s Vision så bort på meg i det Fullbright ruslet av scenen og omtrent i kor får vi uttrykt til hverandre hvor bra dette var. Noen timer etterpå er inntrykket bare forsterket, John Fullbright leverte en av de beste en-manns konsertene jeg har sett på lang, lang tid. Så da skal jeg la være å kritisere Fullbright for ikke å spille mine favorittlåter, «Jericho» og «Moving».

2 COMMENTS

  1. Siste låten var et vaudeville-nummer gjort Otis Spann-style. Brilliant gjennomført, intet mindre. «Ain`t nobody`s business if I do» er udødeliggjort av bla Bessie Smith og Billie Holiday i tillegg til nevnte Spann.

    • Selvfølgelig. Du har helt rett, jeg fikk ikke notert dette under konserten og jeg kom rett og slett ikke på det når jeg skrev omtalen. Brilliant er ordet ja, gnistrende avslutning på en stor konsert.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here