ZZ Top er verdens tøffeste trio. De har verdens beste trommelyd, og verdens råtneste basslyd. Alt er dermed ved det normale foran et entusiastisk publikum på Plenen, på den første dagen av Bergenfest 2014.
Storskjermene flasher i gang video. Frank Beard måker bestemt løs på trommene sine. ZZ Top er i gang. Billy Gibbons og Dusty Hill shower litt i starten, og tar et par fjonge dansetrinn til stor jubel mens de finner fotfestet under årets Bergenfest.
Det er ikke mange ordene de veksler med sitt publikum, her er det musikken og veggen av lyd som er fokus. Publikum virker kanskje litt avventende i starten, men folket våknet litt ved «Gimme All Your Lovin'», før vi fikk en blytung Foxy Lady. Så kommer den litt langtekkelige bluesgreien de alltid kjører midt i settet sitt. Fyren ved siden av meg brøler. «Stop that shit. PLAY YOUR OWN SONGS!». De har nok låter å ta av etter 45 år, men akkurat nå er det altså en hyllest til røttene som er viktig å dele, og da må man respektere det valget.
En ung gutt blir dratt inn på scenen til stor jubel fra publikum. Han får spille litt på Gibbons gitar, før han får plekteret hans. En liten feilvurdering, viser det seg i ettertid. For det var det eneste plekteret han hadde med seg på scenen, så han tusler backstage for å finne seg et nytt – før de trøkker igang «Cheap Sunglasses» så Plenen vibrerer i basstrommetrøkk.
ZZ Top live er en veloljet maskin. Trommis Beard kaster aldri så mye som et blikk på de to andre i bandet. Han sitter og ser ned til venstre, og er helt i sin egen verden. «I’m here to bring the beat». Det er ikke åpning for jamming eller improvisasjon, for her er det Beard som styrer skuta. Han trommer som han har gjort på så utsøkt vis i 45 år, og de to andre gutta følger ham hele veien, i en nøye opptråkket sti som varer i 9o minutter omtrent på sekundet. «Timet og tilrettelagt», ville Egon Olsen sagt. Ikke akkurat nyskapende, men hvem går på en konsert med ZZ Top for å høre noe annet enn ZZ Top?
Gibbons og Hill flyter på reinspikka cool, og er så overlegent selvsikre på scenen at ingen har behov for utbredt kommunikasjon. De er her for å levere røff, skitten texasblues, og gjør det med stil. De kunne spilt triangel om så skal være, for det bare oser Texas cool av de beskjeggete herrer.
Vi merker at det nærmer seg slutten, for frem kommer «Sharp Dressed Man», som får allsangen i gang på Plenen, og så kommer plysjgitarene frem, og det er klart for «Legs». Ekstranumrene avsluttes naturligvis med Dusty Hills glansnummer «Tush». En låt man skulle tro var ihjelspilt av utallige coverband over hele verden, men de får den jaggu til å funke – og tar låten tilbake med makt og overbevisning.
