Frank Turner & The Sleeping Souls – Bergenfest 12.06.14

Dag 2 av Bergenfest 2014 og siden vi befinner oss nettopp i Bergen ble det selvfølgelig mye snakk om været i forkant av konsertdagen. I hvert fall når det striregner store deler av dagen. Men, det lettet litt når klokken nærmet seg konsertstart og da North Mississippi Allstars gikk på scenen fikk ikke det entusiastiske publikumet som var møtt fram til konsertstart veldig mange dråper i håret.

Etter at Luther Dickinson og North Mississippi Allstars hadde gjort unna en solid oppvarming i beste Bergenfest-tradisjon på Bastionen scene, med sin drivende og rootsy bluesrock som det fremmøtte publikum virkelig visste å sette pris på, var turen kommet til en av de konsertene jeg hadde gledet meg aller mest til, nemlig Frank Turner & The Sleeping Souls. Solide rykter har langt tid løpt i forkant av mannens tilstedeværelse, at dette er et rockeshow man absolutt ikke skal gå glipp av.

Turner showet med publikum fra første sekund og han ønsket velkommen på norsk og var i det store og hele veldig opptatt av språket vårt den timen han fikk stå på hovedscenen på Bergenfest 2014.

Les også – Bergenfest 2014 – våre anbefalinger og forventninger

Les også – Bergenfest 2014 Dag 1 – John FullbrightZZ Top

Frank Turner kan i stemme og fremføring minne om en mellomting av Lee Bains III og Colin Meloy, der intensiteten og gløden til Bains er fremtredende hele tiden hos Turner og timingen og vokalen hans sammenfaller tungt med Decemberists-vokalist Meloy sin stil og uttrykk.

Turner har turnert sammen med et utall av forskjellige artister fra forskjellige musikkleire som soloartist. Gaslight Anthem, The Offspring og Chuck Ragan bare for å nevne noen få utvalgte. Men æren for at han er godt kjent blant americanafolket, det må nok samarbeidet og turneen han hadde med Tim Barry, Chuck Ragan og Ben Nichols i 2010/11 ta mest av æren for. Det er rett og slett umulig å ikke bli engasjert når Turner og hans kumpaner står der på scenen og lirer av seg låter som er noen av de mest fengende og aller beste rockelåtene som har kommet fra England i nyere tid.

En time med Frank Turner og hans vorspiel med alle partytriksene var egentlig i minste laget for en festklar folkemengde på Plenen. Hun som fikk spille munnspillsolo på scenen, Susan fra Canada (..som iflg. Turner er en liten by rett utenfor Bergen), kommer nok ikke til å glemme denne dagen med det første. Turner mente at allerede på andre blås på harmonikaen at hun var langt bedre enn selveste Dylan. Publikum storkoste seg med Turners humor og ablegøyer, et fornøyelig krydder mellom allerede sterke låter. Hans oversettelse av en av sine egne låter som han selvfølgelig framførte på delvis uforståelig norsk fremkallet både smil og latter hos publikum og ikke minst den ganske suksessfulle oppfordringen til allsang både her og der i settet sitt skapte en fellesfølelse blant folkemengden slik gode festivaler bør gjøre.

Utenom Patterson Hood og Lee Bains III har jeg sjelden eller aldri sett noen med et slikt hjerte for å underholde som Frank Turner. Det var umulig å unngå å trives på Plenen denne ettermiddagstimen og med noen enestående låter som «Wessex Boy», «Peggy Sang The Blues», «Recovery» og ikke minst hans eksepsjonelle dansenummer som rundet av hele showet, «Four Simple Words», ble dette akkurat det vorspielet som denne Bergenfest-kvelden trengte. Og Frank Turner, han sjarmerte oss alle samme i senk. Vi ser han veldig gjerne igjen om han skulle finne på å komme til Norge flere ganger.

 

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here