Dette var dagen jeg virkelig hadde gledet meg til på Bergenfest, og mine egne forventninger til Jackson Browne var skyhøye – mye på grunn av den nye platen Standing In The Breach. Calexico var et annet band jeg hadde forventninger til, og den godeste T-Bone hadde i lang tid rost Bombino opp i skyene – så steget var lett på vei inn mot Bergenhus Festning klokken 14:30 denne fredagen.
Torgeir Waldemar var første band ut, og beklageligvis var det nok mange som fortsatt var stuck på jobb når det fire mann og en kvinne sterke bandet inntok Bastionen klokken 15:00. Man kan i utgangspunktet ikke gå feil med både sag, banjo og harmonium – men tidlig start, litt lite folk og Torgeir Waldemars noe nedpå låter var kanskje ikke den åpningen vi hadde håpet på. En litt seinere konsert inne i teltet hadde selvsagt vært å foretrekke hvis man hadde hatt fritt valg i slike situasjoner. Men noen må altså spille først, og denne gangen var det Torgeir Waldemar. Han gjorde en hederlig innsats og vel så det – og Jan går litt dypere inn i materien i sin anmeldelse.
Siri Nilsen holdt bokstavelig talt hoff i Magic Mirrors. Teltet var smekk fullt i god tid før konserten, og fans stod tett i tett og ventet på Nilsens visepop. Et bånn stødig backingband sørget for perfekt backing og hun hadde publikum i sin hule hånd fra første tone. Når hun så begynte å fortelle om at hun forbandt Bergen med å være veldig fyllesyk, så var vi alle gode, gamle venner inne i Magic Mirrors.
Torgeir Waldemar var ferdig på Bastionen, og stormløpet for å få plass i Magic Mirrors for å høre Siri Nilsen var i gang. Køen strakk seg etterhvert langt langt utover plassen. Et godt tips fra erfarene festivalgjengere går som følger: “Hvis du virkelig vil se et band i Magic Mirrors; møt opp minst 20 minutter før konsertstart”. Ellers går det sånn:
Bergenfest hadde heldigvis et snedig triks i ermet, nemlig DNB-scenen ved det ene spiseområdet. Der kunne de by på The Dustbowl Revival. Bandet skal egentlig spille lørdag klokken 23:00 i Magic Mirrors (DON’T miss it!), og vi fikk en forsmak som virkelig ga mersmak. De åtte musikerne i The Dustbowl Revival hadde klart å trenge seg sammen på den lille DNB Scenen, og leverte bluegrass, gladjazz og folk i en saftig, herlig røre.
Ikke store scenen, men et stort og fornøyd publikum fikk servert heftige toner fra et sjarmerende og spillesugent band.
Det ble tid til litt mat fra Søtt & Salt, grisegod pita kan virkelig anbefales. Jeg spiste to. (uten pita). “Vi må stikke, St. Paul starter straks”. Redaktør Eiesland har som alltid kontroll der hans virrete medredaktør tenker mer på mat og drikke. Stormløpet gikk til Bastionen, og jeg må innrømme at forventningene til denne gjengen fra Birmingham Alabama var temmelig høye.
Og sjelden har jeg vel sett et band innfri så til de grader. Jason Isbells gamle gitarist fra The 400 Unit – Browan Lollar, vandrer inn på scenen og bare setter stemningen fra første tone. Det er skitten, deilig, varmblodig soul fra sumpene i Alabama.
Så kommer han selvsikkert slentrende inn på scenen. Kledelig antrukket i en grå dress og knallrød skjorte, så ser vokalist Paul Janeway ut som en bedre kledd versjon av Alan Carr, og når han trøkker til med de første tonene i mikrofonen, så har han jaggu fått utlevert en krysning av stemmene til Aretha Franklin, Otis Redding og Sam Cooke. Vi får servert en rekke låter som rett og slett blåser midtskill på den andelen av publikum på Bastionen som fortsatt har hår. Det er enorm stemning, det danses og synges og Janeway har stålkontroll på scenen. Selv når Jackson Browne vandrer inn på siden av scenen og følger konserten derfra. Browne klapper og plystrer, og ser ut til å kose seg minst like mye som resten av oss. Det beste bandet jeg har sett live i år, min favorittkonsert på Bergenfest 2015 så langt og årets booking for min del! Denne gjengen ser vi gjerne igjen. Helst veldig snart. Les Jan sin anmeldelse i egen post.
Planen var å få med seg Tiebreaker i Magic Mirrors, men fyrverkeriet på Bastionen ville ikke slippe meg, og med bare 5 minutter til Jackson Browne skulle gå på scenen på Plenen – så ble gjengen fra Odda dessverre ofret til fordel for tidsplanen. Ryktene fra konserten sier at de leverte så det holdt, og viste seg mer enn klare for større oppdrag. Jeg har en anelse om at vi ser den gjengen på Bergenfest igjen…
Jackson Browne var akkurat så fint som jeg hadde håpet på, og det har jeg skrevet litt mer om i egen anmeldelse.
Calexico tok plass på scenen på Bastionen, og ryktene hadde på forhånd gått om at de fint kunne finne på å stille med opp til 16 mann. Vi fikk sju mann, og de leverte et mye mer rocka sett enn jeg hadde forventet. Joey Burns gestikulerer og smiler når hver av de andre bandmedlemmene tar steget fram i rampelyset og avleverer solopartier på vokal, trompet, trekkspill eller gitar. John Convertino viser oss at han er av verdens aller beste bak trommesettet. Det er som vi vet noe hele eget ved stilen til Calexico og bredden i låtene deres gjør at de appellerer til et stort publikum verden over. En solid start, litt nedpå på midten, men en gnistrende god avslutning gjør at de nok innfridde forventningene til de fleste blant publikum.
Bombino var neste ut for Dust of Daylights utsendte, og Magic Mirrors var fylt til siste ståplass minst 20 minutter før konsertstart. Energibomben Omara “Bombino” Moctar fra Niger fyrte på absolutt alle sylindere fra første tone, og bandet hans er akkurat så tight og samspilt som vi hadde håpet, og så fulle av liv, spilleglede og ekte energi som YouTube-videoene har båret vitne om. Rytmeseksjonen er dønn solid, og gitarspillet til Bombino er tydelig inspirert av Santana, Hendrix og Ray Phiri. For alle oss som ble introdusert for afrikansk musikk gjennnom Paul Simons Graceland, og deretter fant Fela Kuti, Lucky Dube, Ladysmith Black Mambazo og Yousso N’Dour, så var dette nok en etterlengtet brikke i det omfattende puslespillet som er afrikansk musikk. Bombino er nok mye mer vestlig orientert enn mange av sine kumpaner, men rytmen, energien og det unike gitarspillet er det som gjør dette helt spesielt.
Bandet spilte, svingte og danset seg gjennom et bånnsvett sett i teltet, og det var musikken som var i førersetet denne kvelden – for Bombino snakket fransk – og det var tydelig at det ikke var mange som var flytende i fransk i teltet denne kvelden. Men det hadde ingen betydning, for Bombinos musikk snakket for ham. (Og rytmegitaristen oversatte av og til til engelsk). Det viktige var rytmene og tonene, gitarspillet, dansingen og energien.
Dust of Daylight tok turen hjem etter dette – det var ikke tiden for å bli brakt ned igjen på bakken av hverken John Grant eller Ben Howard.
