Magic Mirrors var fylt til randen når Patty Griffin entret scenen i det sjarmerende teltet.
Den lille damen med den utrolig store stemmen var ekstatisk over å endelig få spille på Bergenfest, som hun hadde hørt så mye om fra musikkvenner (les: Robert Plant).
Hun reiser rundt sammen med gitaristen David Pulkingham, og endrer settliste fra kveld til kveld. Hun virker å plukke litt vilkårlig i starten av konserten. Finner ikke helt fotfestet. Får ikke helt grepet på publikum. Det blir litt mye blues, litt mye famling, litt mye surr mellom låtene.
Publikum begynner å trekke ut. Teltet er under halvfullt når konserten snur. Hun finner frem “Long Ride Home”, og plutselig er det helt magisk. Den vakre stemmen hennes finner sitt publikum, det smiles, det nikkes, det svinges lett i hofter på gulvet foran scenen.
Så starter et kobbel løpske hester på plenen, og resten av konserten skjemmes kraftig av bass og trommer som overdøver den vare, akustiske lyden i Magic Mirrors. Vi har dessverre sett det før, at akustiske konserter i teltet trampes i stykker av lyden fra Plenen eller Bastionen. Og så skjer idag også. Hun blir litt distrahert av trøkket som kommer derfra, men henter seg inn på mesterlig vis.
Setter fra seg kassegitaren og tar frem mandolinen. Det er magisk. “Shine A Different Way” er nydelig. Perfekt. “Made Of The Sun” er helt majestetisk. En meksikansk folkesang fra 20-tallet lager hete stemninger i teltet, og så avslutter hun med vakker gospel.
En sliteseier fra Patty Griffin denne kvelden. Vi håper inderlig at hun blir invitert tilbake for å spille en klubbkonsert så snart som overhode mulig…
