Skyene ble flere og mørkere jo nærmere vi kom åpningen av Bergenfest. På andre siden av Løvstakken regnet det friskt, og det var bare et tidsspørsmål før det høljet ned i sentrum.

Foran scenen hadde det samlet seg en spent gjeng Troublemakers. Bakover på Plenen var det stadig tiltetning, og som ventet stod folk avventende i små klynger rundt på gresset.

Til ellevill jubel fra Troublemakerne foran scenen så samlet Ty, Nalle, Rick og Richard seg bakerst ved trommene for en kjapp peptalk, før Ty grep mikrofonen og begynte å piske opp stemningen.

Solen kikket frem fra bak skyene, og vrengte dem effektivt til side for å gi Vintage Trouble Bergensvelkomsten det fortjener. Sist gang de spilte her, som oppvarmere for Lenny Kravitz, så regnet det i bøtter og spann – uten at hverken band eller publikum lot seg affisere stort av akkurat det. Men det var på sin plass at de fikk en utsøkt dag når de først skulle komme tilbake…

Og la det være sagt med en eneste gang; det er en bragd av olympiske dimensjoner å få hundrevis av Bergensere til å DANSE før klokken halv seks på en vanlig onsdag ettermiddag. Det tok Ty og Vintage Trouble under to låter å omvende tvilerne, og skape en samlet flokk Troublemakers som fikk det til å koke foran scenen.

Jeg har sagt det før, men det tåler å sies igjen; den energien dette bandet utstråler og DELER med oss fra scenen er essensen av det vi ønsker å oppleve på en konsert. Evnen til å samle et skeptisk, norsk publikum til en svett, sydende masse av dansende, syngende, klappende og smilende mennesker er det ikke mange som gjør etter dem på samme måte.

Ta «Run Like The River» som eksempel. Ty hadde på forhånd pushet publikum til å synge, klappe, svare og delta i konserten som han pleier. Så fyrer de igang «Run Like The River». Ty hopper ned blant publikum. De stimler rundt ham, han deler ut klemmer og high-fives. Synger og danser seg hele veien bak til lydteltet. Klatrer opp og fortsetter å synge. Så lener han seg ut til den samlede folkemassen – og bodysurfer hele veien tilbake til scenen. Folk kommer løpende til for å bistå med en hjelpende hånd, og han lander trygt innenfor sperringene, jumper opp på scenen og er tilbake i perfekt slag.

Før det er gått fire låter så er han søkk våt av svette, og det formelig flommer over av positiv energi ut fra bandet og ut over publikum. De er så tighte og samspilte som aldri før. Rick og Richard er en av de beste rytmeseksjonene som har spilt live, og Nalle Colt er gitarhelt så det holder. Vi elsker dette bandet! Og det kan se ut som de fanget en god bunke nye fans til sine Troublemakers denne svette junikvelden på Plenen i Bergen.

Forrige artikkelIsrael Nash åpnet Bergenfest
Neste artikkelUjevn men sjarmerende Patty Griffin
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here