Ingen spiller coverlåter av Neil Young som Young Neils! For min del er det alltid høytidsstund når jeg får oppleve disse gutta live. Helt siden de var sterkt delaktig i at jeg selv startet å spille i band, så har Young Neils tronet høyt på listen over band jeg digger hemningsløst.
Young Neils har eksistert siden 1989, men på starten av 90-tallet fikk Neil Young sitt store kommersielle comeback, og fra 1992 begynte bandet å spille fast på Rockefeller lille julaften.
Sommeren 1992 spilte Bjørn “Weld” for meg for første gang, som førte til at jeg kjøpte både “Weld” og “Ragged Glory” og høsten 1992 kjøpte jeg “Harvest Moon”.
Og dermed var jeg solgt. Neil Young har alltid “eksistert”, men hadde aldri vært en artist jeg hadde satt meg skikkelig inn i.
I oktober 1992 spilte Neil på hyllestkonserten for Bob Dylans 30års jubileum som artist, der han spilte ræva av alt som kan krype og gå av store artister. Direkte på verdensdekkende tv. Og fikk et enormt kommersielt løft i etterkant.
Og på våren 1993 fant en guttegjeng ut at de måtte starte band. Vi visste allerede at Young Neils var opptatt, men siden Neil Young spilte “Blowin’ In The Wind” høyt og bestemt på “Weld”, og halve bandet var store Dylanfans allerede – så navnet ble “Young Dylans”. Som selvsagt spilte låter av Neil Young, og ca. to av Bob Dylan. Jeg kunne IKKE spille fra før, så de første låtene jeg lærte meg var blant annet “Fuckin’ Up” og “Rockin’ In The Free World”.
Sommeren 1993 dro vi i samlet tropp til Kalvøya for å se Neil Young live, og avisene omtalte selvsagt Young Neils på forhånd, og alle lurte jo på om Lars Lillo Stenberg ville få treffe Neil. Vel, Lars traff aldri Neil på Kalvøya, men han fikk overlevert en genser via diverse omveier. Og når Neil Young kom inn på scenen var det iført Young Neils genser.
Han brukte den seinere på turneen også, og det måtte være et kick uten like for mangeårig storfan Lars Lillo Stenberg. Noen år seinere traff han Neil på en privat fest i San Francisco, der han overleverte ny t-skjorte og en minigitar.
Dessuten minnet han Neil hvilken låt han åpnet konserten i Ekeberghallen i 1976 med. Neil mente det var “Tell Me Why”, noe som er logisk siden han startet stort sett alle konsertene med den låten. Men unge Lars hadde vært i Ekeberghallen med kassettspilleren sin, og der startet Neil med låten “Sad Movies”. Som han så spilte for Neil denne ettermiddagen i San Francisco. Neil likte det han hørte såpass godt at han dagen etterpå øvde inn låten for den forestående verdensturneen sin, og til og med skrev et nytt vers.
To år etter konserten i Ekeberghallen så var en jente ved navn Ragnhild på fest der en fyr satt og spilte kassegitar og sang Neil Young låter. Det var den 19 år gamle Jørn Christensen. Hun informerte Jørn Christensen om at hun gikk i klasse med en annen fyr som alltid satt og spilte Neil Young låter. Det var den 16 år gamle Lars Lillo Stenberg. Et par dager etterpå fikk Lars en telefon fra Jørn, som hadde fått telefonnummeret fra denne Ragnhild. De møttes, spilte noen Neil Young låter sammen, og resten er, som man sier, historie.
Som sagt har det vært en tradisjon å spille julen inn på Rockefeller siden 1992. Lille julaften 1993 var det klinkende klart at Young Neils atter skulle spille på Rockefeller. Etter omtalene fra året før, og ikke minst etter at jeg så et par låter med Young Neils på russetreff på Kalvøya i 1992 – der Lars Lillo var gjesteartist med Mercury Motors, var det også klinkende klart at DETTE måtte man få med seg. Så i en liten Mazda satte jeg meg i bilen sammen med Bjørn, og inntok etterhvert et smekkfullt Rockefeller som sitret av spenning. Neil Young har som nevnt aldri hatt maken til tilhengerskare i Norge som i 1993, og Young Neils hadde publikum i sin hule hånd fra første øyeblikk. Etter en ekstatisk opplevelse gikk turen hjem. Natt til julaften ble tilbrakt i en liten Mazda, i 30-50 km/t – det var nemlig snøstorm fra Oslo til Lillehammer, og umulig å se lengre enn til panseret. En lang natt, men jaggu var det verdt det.
Kun en gang etter det har jeg fått oppleve Young Neils, på Uken på NHH for noen år siden. En konsert som var helt ok, men ikke i nærheten av den legendariske konserten i 1993.
Så spenningen var stor når Young Neils plutselig ble booket på Logen. Byens beste konsertlokale. Et av landets stiligste lokaler. 8-10 meter til taket, 6 gigantiske lysekorner og majestetiske søyler på hver siden av scenen. Perfekt lokale for både Young Neils og Neil Youngs musikk (gjerne Neil Young selv også…)
Så kommer de tuslende på scenen. Norges beste bassist Per Vestaby ulastelig antrukket i svart skjorte, svart knappebukse og dressjakke. Lars Lillo Stenberg i burgunder skjorte og dressjakke. Geir Sundstøl (nytt medlem eller gjesteartist?) i dress, slips og vest. Palle Krüger i rock’n’rollskjorte, kordamene Line Lockert og Live Roggen i kjoler, og Jørn Christensen i gråsvart cardigan (elle var det en fleecejakke?) med glidelås.
Og så starter reisen gjennom Neil Youngs rikholdige låtunivers med kremlåten “Like A Hurricane”. Og gitarsoloen som Sundstøl leverer på pedalsteel hadde selv Neil Young vært stolt av! Ingen dårlig start, med andre ord. Lars Lillo spiller kassegitar og synger som Neil Young. Jørn Christensen henger over det elektriske pianoet og leverer pianotoner og spiller munnspill om hverandre. Per Vestaby er bare konge, og Geir Sundstøl på pedalsteel er et genitrekk. Muligens inspirert av Neils “Heart Of Gold” film og den påfølgende verdensturneen?
Young Neils følger opp med “Only Love Can Break Your Heart”, og så kommer “Heart Of Gold” før Lars Lillo sier “Jeg merker allerede at… det er veldig fint å være her”.
Så gjør de et forsøk på å spille låten “We Are Young Neils”. Som Lars skrev før han møtte Neil i San Francisco den gangen, og Neil fikk teksten til den ettermiddagen i solen i California. Men der Lars Lillo husker absolutt alle tekstene til alle Neil Youngs låter, så feiler han på sitt sedvanlig sjarmerende vis på sin egen sang. Han glemmer teksten, og til slutt gir de opp til latter og enorm stemning i lokalet. Melodien er til “Ohio” og det vi fikk høre var lovende, selv om Lars begynte å rote allerede etter første linje. Det er Neil Youngs låter som gjelder i kveld, og når Lars Lillo glemmer sin egen tekst, men husker Neils så føles det på en måte veldig riktig.
Det viktigste er uansett at elgitarene er kommet frem. Jørn har reist seg fra pianoet og funnet frem en Gibson. Lars veksler mellom en svart Les Paul og en Gretch på det elektriske settet – og det LEVERES!
Neste låt ut er “Mr. Soul”, og herfra er det no more mr. Nice Young Neil, det er fullt øs! Lars og Jørn veksler på å være gitarhelt. Vestaby går frem og tilbake på scenen med et fett glis, kordamene lukker øynene og bare flyter med i musikken.
Etter hundrevis av konserter så er det langt mellom konserter hvor jeg virkelig lar meg rive med i ekstatisk glede – men det feiler ALDRI med enten Neil Young eller Young Neils. Musikken flyter avgårde, og musikerne smelter sammen til en en stor musikalsk enhet som bare pumper ut perfekt lyd som man ellers må være Neil Young for å få til. I disse to timene så ER Young Neils Neil Young. Så enkelt er det bare. Det er sjelden man ser så erfarne musikere utstråle en slik spilleglede. Og det smitter over på alle på scenen, og videre ut blant publikum.
Det er tydelig for alle at bandet stortrives, og når de trår igang med “Ohio” så er også publikum overbevist. Det er bare smil å se overalt, folk står med lukkede øyne og nyter og nynner og synger med. Og det vet Young Neils å utnytte – for de finner frem kassegitaren og pedalsteelen igjen og drar fram “Harvest Moon” til ekstatisk allsang i lokalet.
Så forlater alle så nær som Jørn og Lars scenen, og de spiller da den legendariske “Sad Movies”. Og de er 16 og 19 igjen i to minutter. Fantastisk låt. Fantastisk fremføring.
Resten av ensemblet kommer snikende tilbake, og “Helpless” er det eneste korrekte valget. Og for en versjon. Fantastisk fremført, fantastisk pedalsteel og fantastisk koring.
Plutselig bytter Geir Sundstøl plass med trommis Palle Krüger, og det er fordi Palle OMSIDER har fått lov å synge “Fuckin’ Up”. Etter å ha mast i 12 år, som han selv sier etterpå. Han spiller gitar og leverer som en konge. Og på en måte oppsummerer den låten mitt eget forhold til Neil Young, det var en av de aller første låtene en kompisgjeng på Vinstra dro igang på øvingslokalet på første øving med Young Dylans. Jeg har hørt den med Neil Young flere ganger, og omsider med Young Neils.
Omsider får Jørn synge også. Jeg har veldig VELDIG sansen for Jørn som vokalist, og synes strengt tatt han synger for lite i Young Neils – en time lengre show og like mange låter på Jørn og Lars – det er en plan!
Jørn har valgt den forholdsvis obskure “Don’t Cry No Tears” fra platen “Zuma”. Og du store allverden så tøft det er. De følger opp med “Words”, og gitarjobbingen her er intet mindre enn utmerket.
Og når vi snakker om gitarjobbing – neste låt er selvsagt “Cinnamon Girl”. En av Neils egne favoritter, og her får den virkelig behandling som Neil selv ville vært stolt av.
Kveldens høydepunkt er rett rundt hjørnet – bandet gjør seg klar og ut strømmer tonene til “Cortez The Killer”. Det er så fantastisk bra, og så perfekt at hvis man lukker øynene så står Neil Young midt på scenen og spiller gitar sammen med sitt nye band – Young Neils.
Neste låt er “Southern Man”, der Lars leverer sin beste vokalprestasjon denne kvelden før de truer med å avslutte for kvelden.
Det kan ikke være annet enn “Hey Hey, My My” som avslutter, og publikum vet å sette pris på rock’n’roll denne kvelden! Allsangen gjaller, og bandet løfter det hele nye høyder før de tusler svette av scenen…
Jubelen vil ingen ende ta, og vi vet at noe mangler… og etter en liten stund er de på plass for å levere det. Bandet kommer tuslende tilbake på scenen og drar igang med “Kom mai du skjønne milde”, før Lars Lillo Stenberg kommer ut av skapet som en kjenner av gode fotballsanger. Han drar igang et vers som er godt kjent i lokalet – på klingende Bergensdialekt låter det:
“men koffor e vi så god
jo ta for eksempel nummer to
når Helge Karlsen stormer frem nedover sidelinjen
ligger motstanderback igjen som en flekk
ja Helgen e me’ – han speller for tre
hele stadion får sting når Helgen speller ving”.
Det er intet mindre enn helt på sin plass med et vers fra “Vi é de beste” – for Young Neils er de beste denne kvelden.
Til stormende jubel introduserer Lars bandet, Logen og Neil Young før de spiller “Old Man”. Vi vet det nærmer seg slutten – men kvelden vil aldri helt ta slutt.
Det er fortsatt noe som mangler – og så kommer det, det første låten jeg hørte med Young Neils på Hellerudsletta i 1992. Den første låten Young Dylans spilte på Rockerønna på Vinstra. Rockens egen nasjonalsang. “Rockin’ In The Free World”.
Applausen vil ingen ende ta – og til sist får vi en av tidenes beste versjoner av “Everybody Knows This Is Nowhere”.
Kjære Young Neils. Takk for en fantastisk kveld på Logen!
Det dere kanskje ikke er klar over, er at når noe positivt har skjedd EN gang i Bergen – så er det automatisk en tradisjon.
Så på lik linje med at dere synger julen inn i Drammen og på Rockefeller – så ses vi nå igjen på Logen hver vår fremover – “Young Neils Spiller Våren Inn” er etablert, og vil fra nå av være et folkekrav.
Og Lars, kjære Lars Lillo Stenberg, skulle du slumpe til å lese dette. Hva må jeg gjøre for å få mine skjelvende hender på en kopi av den plata fra San Francisco? Jeg er vel strengt tatt villig til å gjøre bortimot hva som helst…
Young Neils – Cortez The Killer, Bergen 12.05.2010
[media id=41 width=650 height=20]
Young Neils – Vi e de beste, Bergen 12.05.2010
[media id=40 width=650 height=20]
Sto ved siden av Rune under denne konserten, har sjelden sett Rune så entusiastisk under en konsert! En virkelig “”höydare” av en konsert.
Og til Lars Lillo: i likhet med Rune skulle eg kunne finne på å gjøre kva som helst for et eks av den plata fra San Fransisco! Siden første gang eg hørte (og tapet på kassett!) det som må ha vore den samme konserten Rune overvar i -93, fra den gangens “Rocksrevyen” på NRK radio, har eg vore stor fan av både Neil Young og Young Neils. Synes personlig at begge to spiller alt for skjelden her i Bergen(.)
Young Neils som “spiller våren inn”, Kristi Himmelfartsdag i Logen foreslås herved etablert som tradisjon!
-Øyvind
Fillern. Der skulle jeg vært. Hørtes helt konge ut!