Gårsdagens Bergenfest ble innledet med et nytt forsøk på HakkePILS, og i går var det minimalt med hakking på bildet, og heldigvis ingen hakking i lyden. Så jeg fikk sett både Beth Hart, Pandamennesker og Fjeld&Kvitnes før turen gikk til Ricks.
Ricks er jo beryktet som den dårligste scenen under Bergenfest, og beholder statusen med glans etter gårsdagens konsert.
Men mer om det senere, i første omgang handler det om Fjeld & Kvitnes. Kvitnes er jo som tidligere nevnt en av mine store favoritter. Han er uten tvil Norges aller beste singer/songwriter, eller singel songwriter som han omtalte seg selv i går. Jonas Fjeld er dessuten en hedersmann uten sidestykke i norsk musikkliv, og en mann som har spilt i band med Rick Danko fortjener all respekt det er mulig å mønstre.
Etter å ha kjent hverandre i 25 år så har de omsider dratt ut på veien sammen, der de presenterer låter de har skrevet sammen over det siste året – og som kom ut på platen “Den Gamle Veien”. Låtene fungerer etter min mening mye bedre live enn de gjorde på platen, som var en tanke skuffende. Majoriteten av det som presenteres fra scenen er låter som Kvitnes har skrevet, og som han også stort sett synger på – men Fjeld korer og synger som en mann, og leverer dessuten glitrende gitarspill hele veien. Det virket som han koste seg som gitarhelt på flanken, og lot Kvitnes ta mye av vokalansvaret. De har med seg et meget stødig band, et nedstrippet trommesett med Eivind Kløverød bak stikkene, Ben Basgård på gitarer og mye glitrende steelgitar, og den alltid eminente Finn Tore Tokle på bass. Dette gjør jo at låtene får et saftig driv og mye av det trøkket som mangler på plata.
De to har en knakende god tone på scenen, og selv de godt innarbeidede vitsene får nytt liv når de to småmobber hverandre gjennom hele settet. Litt improvisasjon er det også plass til, da de tydelig prøver å sette hverandre ut.
Herrene leverer som sagt låter fra sin “debutplate”, men også godbiter fra egne karrierer. Med hovedvekt på Kvitnes. Som vel knapt har skrevet en dårlig låt de siste 10 årene. Begge de to har jo låter nok til å kunne fylle 2-3 egne konserter, så det er nok en utfordring å plukke ut noe som passer inn i konseptet.
Låtmessig og konsertmessig en utrolig hyggelig opplevelse, Fjeld & Kvitnes er eminente når det kommer til å få med seg publikum, og det var både allsang og utstrakt klapping under hele konserten. Generelt sett en helt glitrende stemning.
Men så var det Ricks da. Lyden på Ricks er aldri spesielt bra. Gårsdagen var intet unntak. Bassen brumler i vei og lyden innunder overhenget ved baren er som vanlig håpløs.
Og så var det tydelig at de fleste som var der IKKE hadde lest gårsdagens post om konsertoppførsel. Det var veldig mange som reagerte på skravling i går. Det stod sikkert 20 personer i forkant av baren som snakket så mye og høyt at det til tider var umulig å høre hva Fjeld & Kvitnes sa mellom låtene. Den samme gjengen skrudde da også OPP lydstyrken på stemmene sine når Herrene begynte å spille. Noe som var mer enn merkbart på de roligere låtene.
Flere foran meg prøvde å kaste stygge blikk bakover, og det var utallige som kommenterte det under konserten. Jeg hørte også et rasende kvinnemenneske utenfor lokalet etter konserten, som IKKE var spesielt fornøyd. Hun hadde visst gitt beskjed til vaktene, som sin vane tro dreit en lang en i det, så lenge skravlerne bare kjøpte øl.
Og der har vi det største problemet med Ricks. Det er ingen konsertscene, det er et skjenkested. Det hadde tatt vaktene 4 sekunder å snakke til de som stadig skravlet. For de hørte det like godt som alle oss andre. Men på Ricks prioriteres de som kjøper øl, ikke de som står på scenen og forsøker å gjøre jobben sin.
Og det oppsummerer vel opplevelsen når Kvitnes fra scenen skygger for lyset og myser bakover i salen og sier “Dette er visst ingen lyttekonsert, det er en skravlekonsert merker jeg der bak… ”
Men alt i alt var det en knakende hyggelig konsert fra de to Herrer. Jeg skulle bare ønske den ble avholdt et sted der vaktene turte å prioritere artistene over fulle skravlere.
Etter Ricks gikk turen til Inside for å få med seg Scott H. Biram.
Og denne mannen er en ekte Texaner. Som omtalen sier “He is fond of BBQ; Lone Star beer; whiskey; chickens; old country, blues & bluegrass music and heavy metal.”
I 2003 kolliderte han front mot front med en diger trailer, uten at han lot seg merke nevnverdig ved det. Kun en måned senere var han på scenen, iført rullestol og intravenøst drypp.
Scott H. Biram er et enmannsband, der han, stemmen, gitaren og den oppmikkede foten hans lager mer lyd enn et gjennomsnitts band gjør i dag.
Og det var tydelig at han hadde kommet hjem til reservetexas. Det var store mengder rockabillydudes og dudettes på plass, og stemningen stod i taket allerede fra første låt.
Det er bortimot håpløst å beskrive musikken til Biram. Spesielt live. Det er blues, det er honky-tonk, det er punk, det er metal og det er mest av alt Scott H. Biram. Som tar MYE plass på scenen. Han synger og han hoier og han grynter og han styrer på som.. vel… ingen andre.
Enkelte ble nok tatt litt på senga av den spesielle mikrofonlyden, og jeg hørte flere som kommenterte “det É så dårlig lyd. Ka é dæn skurringæn???”
Men Biram gikk sitt eget løp, og folket så stort sett ut til å være fornøyd!
Likevel, dagen oppsummert så var nok Fjeld & Kvitnes litt mer min greie – og endte opp som dagens høydepunkt.
I kveld er det dagspassdag, og da gjelder det å få med seg så mye som mulig… man gleder seg!
