Bergenfest 2012 starter for undertegnedes del med The South i Magic Mirrors. Tidligere på kvelden hadde Jonathan Wilson i følge sikre kilder levert en kanonkonsert i Magic Mirrors.
Da var jeg opptatt med konsert i heimen, der min sønns fremføring av “Ro ro til fiskeskjær” med alternative avslutninger nok må sies å ha vært høydepunktet. Kvelden ble derimot avsluttet med den alltid fantastiske Lars Winnerbäck, og til tross for at jeg har sett mannen live noe sånt som 7-8 ganger, så slutter han ALDRI å overraske. Jeg har til dags dato heller aldri opplevd noe i nærheten av en svak konsert fra denne mannen. Han er tilbake i Norge for å spille både i Tromsø, Brønnøysund, på Malakoff på Nordfjordeid, i Kragerø og i Levanger i juli – og kan rett og slett ikke anbefales nok.
Bergenfest legger i år om konseptet fra å være en festival i bykjernen med konserter på et uttall konsertscener og klubber, til å være en utefestival på linje med … utefestivaler. Et forsøk som jo er risikosport i en by som Bergen, der det til tider kan være litt høy luftfuktighet. Jeg forstår godt hvorfor det gjøres, men jeg er nok fortsatt litt skeptisk til om jeg blir like glad i Bergenfest på Festningen som jeg var i Bergenfest i sentrum. Gårsdagens konserter viste dog litt av hva dette kan by på, både positivt og negativt. Det blir spennende å se utviklingen utover i uken.
En nylig familieforøkning gjør at antall dispensasjoner for å løpe rundt ute på byen er betraktelig innskrenket, så forhandlinger på FN-nivå har ført til at torsdag og lørdag har blitt valgt ut som mine Bergenfestdager. Jeg har derimot gjort noe jeg aldri gjør, nemlig valgt å kjøpe billetter i døra. Og det er kanskje her Bergenfest på Festningen vil ha sin største utfordring – hvis det blir regn så blir jeg hjemme og hører på plater, for det er ikke plass til 3000 våte Bergensere inne i Magic Mirrors. Tidligere år har man hatt mer enn nok tak å søke ly under. Holder derimot været seg stabilt, så beviste Bergenfest i går at konseptet funker, og at man skal lete lenge etter en proffere og ikke minst bedre og mer stemningsfull konsertarena enn Bergenhus Festning.
THE SOUTH:
Dagen startet som sagt i Magic Mirrors, hvor The South entret scenen med en spilleglede man skal lete lenge etter. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke helt har tatt hypen rundt The South. Platen de ga ut for en tid siden er en aldeles strålende god plate, og innspilt som den er i Ocean Sound på Giske, og mikset av Mike Hartung så er det en helstøpt produkt – samtidig som den etter min smak er en smule preget av Bent Sæthers tendens til å ville litt for mye, og dermed introdusere litt for mye instrumenter og lyd. Likevel, lydbildet funker – og de første 2-3 låtene på platen er jo så reinspikka The Band som det man få blitt uten å være et direkte coverband.
Uansett. Platen er én ting, og der det har skortet for min del – sammenlignet med f.eks. Robert Smith-Halds mesterverk “Thou Mayest”, er som vanlig på tekstfronten. For tekstene til The South er der for å fylle ut rundt melodiene og musikken. Jeg blir ikke på noe tidspunkt fanget av tekstene, som jo er min personlige preferanse innenfor musikken. Og på merkelig vis så er Alexander Pettersens stemme mikset veldig “tynt”. Den låter så mye lysere enn han gjør live.
Men når The South står på scenen og slipper seg løs – så er det ingen tvil om at det knapt nok finnes et bedre liveband i Norge idag. For noe tightere, mer spillesugent, perfekt arrangert og samtidig så befriende løssluppen skal du lete lenge etter. Hvis dette bandet fortsetter som i dag, hever lista et hakk på tekstene sine, og kommer med et par kanonplater – så ser jeg ikke helt hvordan de kan unngå status som headliner på Bergenfest om to år.
Gi disse gutta et par intense år på veien, så er de en sensasjon. De minner veldig om Deadman, og The Band-referansene ligger jo tjukt over alt. Men er det et band som kan bringe arven fra The Band videre med all mulig respekt, musikalitet og ikke minst kvalitet så er det nok The South.
Som liveband er de allerede alt for gode for lille Norge, men det skorter fortsatt litt på låtgrunnlaget for å kunne gjøre en full konsert som blir interessant nok.
The South var smarte nok til å blåse avgårde sine beste låter på første halvdel av settet, og det tok ikke mange taktene inn i første låt før publikum i Magic Mirrors vugget med. Jeg hørte flere rundt meg som etter kort tid kom med utsagn som “Hvem ER dette? Dette er jo helt vilt bra”, og en som sa “Er dette han derre Winnerbäck? For dette er jo kjempebra.” Vel vel…
Spillegleden smittet over på publikum, og det er så tydelig at dette bandet koser seg glugg ihjel på scenen. Rytmeseksjonen med Pål Brekkås og Stian Lundeberg er tightere enn David Coverdales skinnbukser på 80-tallet. Og gitararbeidet til Terje Uv er en inspirasjon for alle som i det hele tatt vurderer å plukke opp en gitar. Når man så får Sander Stendenfeldt Olsens tangenter inn i lydbildet – som hele tiden ligger og fører melodiene, så begynner vi å nærme oss noe. The South topper det med en enorm innsats fra Stein Spjelkavik, som trakterer så vel gitar og tangenter – så vel som tamburin og vokal. Når det så rundes av med frontmann Alexander Pettersens selvsikre opptreden – så er The South et komplett band.
Og med alle disse instrumentene og menneskene på scenen så blir det fort kaos. Men ikke hos The South. Alle kjenner sin plass i lydbildet, og det blir aldri anmasende eller rotete. Gitaristene spiller gjerne fete tostemte gitarsoloer, før de bryter ut i utsøkt jamming – som ikke drar ut i det kjedsommelige – men stopper aaaaakkurat tidsnok til at vi gjerne kunne ønsket oss noen takter til.
Når man så tar seg i å tenke… “this band needs more cowbell“… så drar de jaggu meg fram TO stykker og groover ivei som ingen andre. Stemningen står i taket, og The South kan med rette klappe seg på skuldrene og være sikre på at de leverte en konsert som fort kan bli et av festivalens høydepunkter.
Men hvorfor var de smarte når de blåste de beste låtene først? Noen visste tydeligvis at publikum på et tidspunkt ville begynne å trekke ut for å sikre seg gode plasser på Lars Winnerbäck .Og utfordringen The South har er at låtmaterialet er litt tynt, så det er ikke alt som er like interessant. Så på slutten av konserten dabbet det en smule av, også fordi publikum hadde forlatt teltet for å sikre seg gode plasser foran hovedscenen. The South lot seg ikke affisere av dette, og til tross for at man fikk føle Magic Mirrors lille utfordring i at lyden endrer seg radikalt når teltet tømmes for folk, så kom bandet i mål med et strålende sett.
Til tross for dette så var det den svenske ordmagikeren Lasse Winnerbäck som trakk det lengste strået i går. Som han alltid gjør.
LARS WINNERBÄCK:
Jeg har som nevnt sett Lasse en rekke ganger, og i en rekke konstellasjoner – fra de første gangene han var i Bergen – alene med gitaren sin, til akustisk trio, med band i kjølvannet av Daugava-utgivelsen, til forrige møte i fjor høst, med strykere og arrangementer som vi aldri kunne drømt om skulle passe låtene hans.
Og så går han hen og gjenskaper seg selv nok en gang. Denne gangen med et reinspikka rockeband i ryggen. I 2009 samlet han en gruppe musikere fra ymse legendariske rockeband i Sverige, og spilte både på Peace & Love og på Hultsfred. På Hultsfred gjenforente han også sitt gamle punkeband Snoddas. Dette har nok gitt mersmak, for kjernen fra disse konsertene er på plass i dagens turnéband – og er det en ting dette bandet kan, så er det rock’n’roll.
Fra legendariske The Hellacopters har han med seg Robban Eriksson på trommer, Anders ”Boba” Lindström – på tangenter og Nicke Andersson på gitar. Bassen trakteres av Jerker Odelholm – som vi jo så på Daugava-turneén, og fra Weeping Willows har han hentet gitarist Ola Nyström. Mangeårig tangentmester i stort sett alle bandene Lasse har samlet er selvsagt Johan Persson. Og SOM dette svinger.
Lasse spankulerer inn på scenen med en paraply som stokk, og fremfører den nye låten “Jag var och köpte en kostym”. Rolig, krevende og kanskje litt avventende. “Hvordan vil Bergen ta imot meg denne gangen”, virker det som han tenker. Og synger;
“Jag var och köpte en kostym
till min egen begravning”
Og så går han ut av scenen, bytter paraplyen i en gitar, bandet øser igang – og Bergen tar imot ham med åpne armer… og det som slår meg er hvordan Lars Winnerbäck hele tiden klarer å gjenskape seg selv, ved å gi sine tekster en ny innpakning – som hele tiden føles helt riktig.
I et ferskt intervju forteller han om sin prestasjonsangst, den bitende angsten for å ikke nå opp til folks forventninger. At han aldri hadde trodd eller drømt om at hans karriere skulle bli så stor. Han sier også litt om det på scenen denne kvelden, og det er jo alltid tydelig i tekstene hans at angsten ligger like rundt hjørnet. Og årsaken til at han alltid spiller et par-tre låter før han sier noe til publikum er den alltid tilstedeværende scenescrekken. Han er ikke trygg på scenen før det har gått rundt ti minutter, uten at det noen sinne kan merkes ute blant publikum.
Låtvalget denne kvelden er nok litt annet enn mange hadde forventet. Her er det langt mellom de mest kjente låtene, og enda lengre mellom den følsomme visesangeren en del av de rødvinsdrikkende Fanafruene ved siden av meg hadde ventet på. Og ikke fatter jeg hvorfor folk betaler over 500 spenn for å gå konsert, når de heller vil rope og skråle over musikken for å fortelle typer og venninner om hvor kule sko de har. Jada, brunkremførkje med hatt på høyre side av scenen – det er deg jeg snakker om. Og typen din. Og den særdeles irriterende venninnen din.
Men denne kvelden så klarte selv ikke irriterende konsertgjengere å flytte fokuset fra scenen i nevnverdig grad. For på scenen stod Skandinavias aller største artist, og jeg gjentar gjerne meg selv og sier at hvis den mannen hadde vært født i USA så hadde Bruce Springsteen til sammenligning vært en fotnote i rockhistorien.
For det er ingen som skriver tekster som Lasse Winnerbäck, med mindre de heter Bob Dylan eller Ryan Adams. OG det er ingen som kan gjenskape seg selv i så mange vellykkede konstellasjoner som det Lasse Winnerbäck klarer.
“Järnvegsspår” fra “Tenk om jag ångrar mig, och sen ångrar mig igen” er første virkelig innertier, og låten har fått en helt ny drakt med fullt rockeøs i ryggen, komplett med en stemningsfull bakgrunnsfilm på storskjermen. En jente rett foran scenen klarer å sette ham ut med plakaten sin. Et bilde av en jente liggende i en seng på armen til en mann vi ikke ser ansiktet på har påskriften “Tack för senast, Lasse”. Ordet “Lasse” og en pil antyder mer enn nok, og Lasse kommer helt ut av det i et par takter før han smiler og mesterlig inn igjen.
Crewet til Winnerbäck har med et eget aggregat for å dra ekstrautstyret de har med på tur, som består av en elegang sceneutsmykning i form av lys, og en storskjerm som viser video og bilder som underbygger stemningen og ordene i Lasses tekster. På en del av låtene får vi nærbilder av Lasse, bandet og publikum, courtesy of det medbrakte filmteamet.
“Dom tomma stegen” er et annet høydepunkt, før vi får en glitrende versjon av “Vem som helst blues”, en låt som debuterte på fjorårets turné – og som tydelig har funnet sin form, noe som lover godt for den kommende platen.
Midt i konserten tar Lasse en ganske så stor sjanse, og sender resten av bandet av scenen mens han selv står alene og nærmest sårbar og avkledd igjen på den store scenen med bare en kassegitar som beskyttelse mot et entusiastisk publikum. Han spiller en intens versjon av “Elegi”, og det er overraskende lite bråk fra publikum (selvsagt med unntak av frk. brunkrem foran meg), og han får enorm applaus.
Bandet kommer snikende tilbake på scenen, og konserten når bare nye høyder når vi får en gnistrende “Om du lämnade mig nu”, selvsagt bare med Lasses vokalbit. Men låten har antatt en svingende, nesten countryaktig groove – og gitarsoloen til Ole Nyström er fan TASTISK.
“Ett sällsynt exemplar”, også fra “Tänk om..” er nok et høydepunkt, og akkurat når Atle Nielsen mellom to låter kommenterer at han savner noen av de gamle låtene så fyrer bandet på alle sylindre og gir oss “Hugger i sten” før de takker pent for seg og går av scenen.
Ekstranumrene består selvsagt av gamle kanonlåter, og når han så pent spør “Kom ihåg mig” så lover hele Bergenhus Festning at akkurat DET Lasse, er ikke noe problem. Og så kommer den da. En av verdens beste låter. Lasse rett og slett for turen med en gnistrende versjon av “Söndermarken”. Filmen bak på scenen viser oss det Lasse synger om, og vi får en inngående rundtur i hele hans oppvekst og ungdomstid i Linköping, før låten toner ut, bandet bukker pent og takker for seg.
Vi sees snart igjen, Lasse! Og har du muligheten til å se dette bandet på en av konsertene denne turnéen så GJØR det… bedre enn dette blir det faktisk ikke.
