Sturgill Simpson – Madam Felle, Bergen – 25.09.14

Den metamoderne redningsmannen Sturgill Simpson live på Bryggen i Bergen! Det var det som stod på programmet i går, og du verden for en intens country og honky-tonk aften det utviklet seg til å bli. Ingen steder i noe land på denne siden av Atlanteren er bortskjemt med hverken honky-tonk eller countrymusikk av dette kaliberet særlig ofte. Vi fikk det servert på sølvfat i går kveld på Madam Felle.

Sturgill Simpson spilte sin andre konsert i Norge i går kveld. Et overraskende høyt antall publikum hadde funnet veien til Madam Felle og de holdt ut i det gode selskap i de omtrent nitti minuttene bandet var på scenen. Sturgill og bandet leverte et honky-tonk show som Bergen nok aldri har sett eller hørt maken til noen gang. Med rundt tredve låter som ble fyrt av i løpet av denne tiden forstår dere sikkert at en setlist er umulig å framskaffe. Det er allikevel ikke vanskelig å plukke ut høydepunkter, det er bare det at det var så fryktelig mange av de.

Når Sturgill synger “Life ain’t fair and the world is mean…”, når han drar fram den geniale tolkningen av 80-talls låten “The Promise”, når han vandrer på psykedeliske stier og synger “Turtles All The Way Down”, da er han i sitt ess. Vi får alle låtene vi ønsker oss, “Railroad Of Sin”, “Water In A Well”, “Life Of Sin”, “Long White Line”, og det bare fortsetter. Uansett hvilke låter denne sympatiske fyren gjør fra scenen får han stående applaus fra et lydhørt og entusiastisk publikum. Jeg tror sannelig Bergen og verden for fullt alvor har oppdaget Sturgill Simpson!

Selvfølgelig er Sturgill en av musikkbransjens største hyper i 2014, og var det noe tradisjonell countrymusikk trengte så var det nettopp en hype, men det alene gjør ingen karriere. Vi kan gjerne kalle han vår tids Waylon eller countryens redningsmann, men dette er selvfølgelig bare overfladiske metaforer og ikke representativt for Simpsons originalitet. Man må også ha både et ekstraordinært talent og kunne levere varene live slik Simpson og bandet hans gjør kveld etter kveld.

En som virkelig leverte i går var gitarist Laur Joamets. Opprinnelig fra Estland og opprinnelig litt mer hardrocker enn i dag, men ble anbefalt av trommeslager i Rival Sons, Mike Miley, som gitarist for produsent Dave Cobb og Sturgill Simpson. Joamets dro så til Nashville og resten er egentlig historie. Denne ekstraordinære gitaristen har funnet sin plass ved siden av Simpson, for øyeblikket kan det se ut til at denne jobben vil vare en stund.

Selv forstod ikke Sturgill hvor alle sammen i publikum hadde hørt om han og musikken hans, og vi kan vel alle bare tenke oss hvor mye seriøs og fantastisk musikk folk hadde oppdaget om musikknyheter og info hadde vært lettere tilgjengelig i nasjonale media enn det er i dag. Skal jeg tippe tror jeg at de fleste har hørt om Sturgill via Rolling Stone, American Songwriter og Saving Country Music, men man vi kan jo også håpe at noen der ute har omtalen vår fra tidligere i år som et referansepunkt for hvor de oppdaget dette utrolige talentet.

Måten låtene hans er bygget opp på treffer spesielt godt på konserter, bandet passer på å legge all sin tyngde i siste del av låtene og med det fantastiske gitarspillet til Joamets blir det full fest i hver avslutning. Alt i alt en nesten helt perfekt konsert, og en sjelden anledning til å få høre noen av verdens beste instrumentalister i sitt fag og i akkurat denne sjangeren i lille Bergen en høstdag i 2014.