Sturgill Simpson – A Sailor’s Guide To Earth

Sturgill Simpson slo ned dører og vegger i countrymusikken og Nashville i 2014. Det var en del som allerede hadde sett det komme året før med High Top Mountain albumet, men at han skulle treffe så hardt blant de store massene av countryfans med Metamodern Sounds In Country Music var kanskje i overkant av forventningene. Han har blitt kalt countrymusikkens redningsmann og den nye Waylon av omtrent alt som finnes av journalister. Sammen med Chris Stapleton og Jason Isbell har Sturgill bevist at det går an å lage salgbar kvalitetsmusikk innen sjangeren, selv om de ikke blir spilt særlig mye på amerikansk countryradio. Sammen med sin noenlunde faste samarbeidspartner og produsent, Dave Cobb, er denne trioen blant de aller heteste navnene i Nashville og amerikansk rootsinspirert musikk for tiden.

Men Sturgill har kuttet samarbeidet med Cobb for sitt nye album, A Sailor’s Guide To Earth. Tidsplanene passet ikke sammen denne gangen, men jeg kan allerede nå røpe at det har blitt et særdeles vellykket albumprosjekt, selv uten mesteren Cobb bak spakene. La oss bare gå rett til kjernen i denne anmeldelsen, selve musikken, innholdet på A Sailors Guide To Earth. Man skulle kanskje tro at en suksess slik den har fortonet seg for Sturgill de siste to årene, ville friste til gjenbruk av suksessformelen. Slik fungerer ikke Sturgill Simpsons kreativitet.

#Les alle våre artikler om Sturgill Simpson

Mannen tar med dette albumet det store steget ut i multisjangernes verden. Sturgill er praktisk talt innom alt av sjangere og stilarter i løpet av dette albumet og man kunne derfor være tilbøyelig til å tro at albumet mangler retning og konsistens. Vel, knapt noen gang har jeg hørt et album som er så målrettet og bestemt. De supersmarte arrangementene med utviklingen av stjålne riff fra hver sjanger, den hinsides enorme produksjonslyden og det voldsomme trøkket i låtene og ikke minst konseptet og retningen er helt uventet og så langt fra forventningene man kan komme. Sturgill Simpson bruker i underkant av 39 minutter på å gi oss et jordskjelv av en plate.

Hello my son, welcome to earth, may not be my last, but you’ll always be my first

Stormen slår over oss allerede i første låt, «Welcome To Earth (Pollywog)», synger Sturgill og det er hans egen sønn det handler om. Dette er en velkomsthilsen til den nyfødte og mye av albumet spinner rundt dette følsomme og aktuelle temaet. Platen er også et slags kryptisk kompass for den unge lovende, samt noen ganger en pludrende og lekende formidler av livets gladeste sider. Selve åpningslåten åpner med fugleskrik og buldrende drama, så kommer selve innledningen med et lekende piano før første verset som setter livsdramaet i perspektiv til tonene fra en svulstig countryballade med strykere og pauker. Så… eksploderer hele låten ut i en siste halvdel som feier hele gulvet med sine Memphis-soulrytmer med blåsere og hele pakka. Dette er bare en forsmak på det som kommer.

«Breakers Roar» er en vakker ballade med strykere og en guddommelig lyd av pedal steel og fungerer som et slags hvileskjær sammenlignet med mye annet her. For allerede på neste låt er Simpson tilbake i soulfunk-land sammen med The Dap-Kings, Sharon Jones faste blåsepartnere. De deltar på hele fem av ni spor på albumet og grooven de lager sammen med Sturgill er det råeste vi har hørt så langt i år.

Her er det mye som ikke følger den vanlige oppskriften, ikke minst teksten på «Sea Stories», det handler om å verve seg til tjeneste i marinen og Moder Jord tar i mot den håpefulle på andre siden av Stillehavet i både Tokyo, Kawasaki og Kuala Lumpur og det som verre er. Han er tilbake og stamper i et mer standard countryrock-land her og vi får også en gnistrende 70-talls Skynyrd’ish gitarsolo fra genierklærte Laur Joamets, før vi blir advart om hvordan livet fortoner seg for mannen i låten, etter at man blir sparket ut av marinen. Femten år med grubling over hva som skjedd og en avhengighet som han ikke blir kvitt. Sturgill verner om enkeltmennesket og refser samtidig de som burde ta vare på USA sine veteraner.

Det veksler brått og hardt mellom sjangere og intensitet på hver låt på albumet og frykten for å bli sjøsyk er definitivt tilstede. Heldigvis styrer Simpson unna alle farene som lurer og legger perfekt til kai i alle ni forsøkene på A Sailor’s Guide to Earth. Dette er så annerledes, så ubeskrivelig befriende og så mesterlig utført at man knapt rekker å se hva som traff da det smalt.

They got King Cobras fighting in the boxing ring

At han etter «Sea Stories» glir sømløst inn i sin coverversjon av «In Bloom» føles helt naturlig. Når vi tenker over konseptet for albumet så skjønner man jo at denne låten skal være med på en slik plate. Et genialt valg av coverlåt og ikke minst helt ute av alle proporsjoner gnistrende fremført og produsert med sine små endringer i både tekst og arrangementer. «All Around You» er tilbake på Memphis-sporet og denne gangen låter det som en blanding av Staple Singers og Lucero med strykere. Det er dette som er rytmisk sportsgymnastikk, låten står med alle sine c-momenter til høyeste karakter. For et fyrverkeri den avslutningen er!

Alle låtene burde hatt sin egen avhandling, men det vil være best om man oppdager deler av denne plata selv. Avslutningslåten «Call To Arms» bør allikevel nevnes helt til slutt, dette er en protestsang og starter med fugleskrik og brottsjø før den drar over i rullende rytmer av ren rock ‘n’ roll til galskapen ender i avslutningslinjene;

Bullshit on the TV, Bullshit on the radio, Hollywood telling me how to be, Bullshit’s got to go.

Det er sjelden at man blir så overbevist av en plate som denne. Det finnes ingen svake øyeblikk eller middelmådigheter på denne platen, bare noen vanskelige tilgjengelige øyeblikk hva angår tekstene for alle oss som ikke har det amerikanske språket som morsmål. Det er ikke alltid like lett å få med hva Sturgill synger, litt av utfordringen er den altoppslukende effekten musikken hans har på lytterne. Samtidig er det hans aller største styrke, evnen til å forbløffe og trollbinde.

Sturgill gjør alt på sin måte og har full kontroll på regien i sin første virkelige store utgivelse på et svært selskap som Atlantic Records er. Havet er symbolikken på det meste i livet på albumet, for Pollywog, ferskingen, som er i starten av livet, til veteranen som har vært rundt jorden slik Sturgill faktisk har. Han har tilbrakt tre år av sitt liv i marinen og vet godt hva han snakker om. Kjærlighet, depresjon, oppvekst, forsakelse, fristelser, bedrag, temaene veksler hele veien og han formidler like godt hva det enn er.

Sturgill Simpson blir for alltid å karakterisere som en countryartist, men etter denne platen er det ikke lengre noen tvil om at han først og fremst er en artist. En som utfordrer både seg selv og sitt publikum og som alltid vil lykkes fordi han tør så mye mer enn andre. Sturgill har definitivt lyktes med det aller vanskeligste av alt innen musikk, nemlig å følge opp et suksessalbum.

Kjøp