Det er ikke nødvendigvis en fordel for en Grand Prix-låt at jeg liker den veldig godt… Sist jeg likte et Grand Prix-bidrag, så var det Johnny Hides låt “Rewind Love” fra 2010 – og selv om den kom hele veien til semifinale, så var det stopp der…
Nå skal ikke jeg skryte på meg noen spesiell interesse eller kunnskap om Grand Prix. Snarere tvert imot. Jeg er oppvokst i en tid der alle med en litt over gjennomsnittet musikkinteresse har fått forakten for Grand Prix innprentet på effektivt vis.
Likevel så er jeg vel oppvakt nok til å se at 2000-tallets Grand Prix er noe helt annet enn 1980-tallets grusomme opplevelser. Grusomt ikke bare fordi musikken var horribel, men fordi det var det eneste på tv. På den eneste kanalen vi hadde. Og den gang så stod det i avtalen man underskrev når man fikk tv at man måtte se alle helgeprogrammene på NRK, ellers var man som spedalsk å regne når mandag morgen kom…
Uansett… et ambivalent forhold til Grand Prix eller ikke. Av og til dukker det opp en låt som fortjener oppmerksomhet, Grand Prix-bidrag eller ikke…
Og i år så dukker det opp en for mange ukjent lovsanger blant gamle countrystjerner og ferske avløpsåpnere. Rudi Myntevik fra Bergen var på slektsstemne, og entret scenen for å gjøre en av sine egne låter. I salen satt min gode venn og navnebroder Rune Berg. Han hadde laget en låt sammen med Asbjørn Ribe – og jaktet på en vokalist som kunne passe låten.
Uten at Rudi Myntevik var klar over det, så bestod han Runes Idol-audition, og fikk presentert låten “You Break It, You Own It”.
Når forespørselen fra Per Sundnes kom om Hr. Berg hadde noe som kunne passe Grand Prix så falt valget på Rudi Myntevik og “You Break It, You Own It”.
Jeg skal ikke kjøre noen kampanje for avstemming og alt det styret der, men uavhengig av Grand Prix og det sirkuset så synes jeg rett og slett at låten er så fin at folk i det minste kan få høre den… så får de selv ta valget om å stemme på den i lørdagens delfinale – eller rett og slett ignorerer Grand Prix.
Låten vil uansett leve videre, for det Hr. Berg og Hr. Ribe i kompaniskap har laget, er rett og slett vakkert – og fortjener å bli hørt. Som seg hør og bør når disse herrene er involvert, så er dette en popmelodi som fester seg fast i hjernen din og henger der resten av dagen… på alt annet enn en irriterende måte.
Hør låten:
[media id=582 width=650 height=20]
