Kjære broderfolket i øst. Dere har ikke vært så veldig snille med oss opp gjennom historien. Det er kanskje gjensidig, men vi ser det jo ikke på den måten. Det eneste vi husker er at dere stjal Jemtland og Herjedalen. Og så har dere lesset på oss ufattelige mengder dårlig musikk opp gjennom årene. Dere har eksportert danseband, og tvunget oss til å høre på Vikingarna og Carola i årevis. Dere forsøkte til og med å holde Lars Winnerbäck hemmelig.
Men akkurat i dag så er det helt greit. Akkurat idag føler jeg det er på tide å tilgi svenskene. For de har tross alt latt oss låne Lars Winnerbäck.
2011 er året hvor Ryan Adams gjorde comeback og spilte en av tidenes konserter på Folketeateret i Oslo, og jeg har sett alt fra Otis Gibbs til Bob Dylan. Men kveldens konsert på Ole Bull Scene i Bergen kan fort bli stående igjen som årets konsert.
Lasse har gjort det før. Han har levert årsbeste på mine “Årets beste konsert”-liste to ganger tidligere. Og jeg har sett Lasse solo, opptil flere ganger. Jeg har sett Lasse i en trio og jeg har sett ham med fullt band i opptil flere sammensetninger. Og nå også som klassisk kvartett.
Over scenen henger små lyskupler, og en liten forhøyning som står i en halvsirkel i bakkant av scenen har et assortert utvalg av instrumenter. Piano, gitar, trommer og perkusjon, og en bass og en cello.
Et sterkt motlys slår imot oss fra scenen, Carolas “Det lilla ljus jag har, det ska få lysa klart” lyder over anlegget, før Staffan Westerberg leser en tekst av Lars Winnerbäck….
“Shhhhh…. dom e här. Nu börjar det”.
Og så er han der. Til tonene av en kassegitar, en trompet og en basstromme. Lasse Winnerbäck. Nordens største låtskriver. Den nye låten “Vem som helst blues” tar oss inn i Lasses klassiske verden. For det er det vi får i dag, Lasses beste låter i en tilnærmet klassisk stil. En utgave av Lasse Winnerbäck som gir oss en helt unik innsikt i hvor sterke tekstene hans virkelig her. For her får vi presentert hvert ord rett i hjertet. Lyden er klokkeklar, og vi hører hver eneste fraséring. Vi hører alle hans innerste tanker og får ta del i hele hans liv som en lang fortelling.
“Lasse Winnerbäck kom in genom dörren.
Vi bjöd honom på vin och vi pratade en lång stund.
Men det är inget särskilt med honom.
Han är som vem som helst”
Sier han i “Vem som helst blues”. Og det er der hemmeligheten ved Lasse Winnerbäck ligger. For han er en av oss. Han er en helt vanlig gutt fra et lite sted i Sverige som er hvem som helst. Samtidig er han så alt annet enn hvem som helst. Han er en fantastisk låtskriver som har en unik evne til å skrive så ærlig og direkte rett fra hjertet, og på en måte som går inn hos alle og enhver. Det blir feil å kalle Lasse folkelig. For han er ikke det, han er så mye bedre enn alle oss andre. Samtidig så er han akkurat som alle oss andre, med de samme problemene og feilene som vi alle deler. For Lasse Winnerbäck er hvem som helst.
Kvelden flyter avgårde på en sky av deilige pianotoner fra hans mangeårige våpenbror Johan Person. Publikum var nesten overraskende respektfulle, og det var øyeblikk man faktisk kunne høre en knappenål falle inne på Ole Bull Scene. Jeg er virkelig imponert! De var nesten FOR stille, en typisk Bergensk redsel for å synge var merkbart på “Solen i ögonen”, der Winnerbäck tydeligvis ventet på det trøkket han får i Sverige – mens det bare var spredt mumling i Bergen. Også på “Hugger i sten” virket det som om han ventet litt hjelp, men publikum slapp seg ikke løs før ekstranumrene – noe som egentlig var like greit. For dette skulle være Lasses kveld.
Bandet veksler elegant mellom instrumentene hele kvelden. Person spiller piano, så munnspill og så gitar. Lasse svinger både elektrisk gitar og kassegitar og munnspill. Men mest imponerende var vel Annika Granlund Jonsson, som på et tidspunkt spilte trompetsolo mens hun holdt slagverket i full sving med begge beina.
Høydepunktet for min del var tidenes mest fantastiske versjon av “Söndermarken”, komplett med en herlig cellobacking fra Cecilia Linné – og Lasse helt instrumentløs med bare mikrofonen. Han virker nesten naken der han står og forteller oss alt om sin oppvekst og barndom. Akkurat idag er dette verdens beste låt.
Imponerende var også versjonen av “Om du lämnar meg nu” der han kun synger sin egen vokaldel, siden Miss Li ikke er tilstede. Og det fungerer over all forventning.
Så vidt jeg kunne høre fikk vi totalt høre 4 nye låter, og det lover virkelig bra for den kommende platen.
Det var vel også første gang en xylofon-solo fikk rungende applaus på Ole Bull Scene, da Annika spilte solo på “Elden” og “Järnvägsspår”. Vi fikk selvsagt også høre låter som “Stockhomls kyss”, “Hugger i sten” og “Elegi”. Låtvalget var elegant, og lyssettingen var stemningsfull og utrolig profesjonell. Og så lyden da… lyden var perfekt. Vokalen var krystallklar, og instrumentene var perfekt justert i forhold.
Lasse Winnerbäck ga oss en regelrett høytidsstund på Ole Bull Scene denne kvelden, og jeg gleder meg allerede til morgendagens konsert.
GLED dere, Oslo! De tre utsolgte konsertene der vil bli like magiske som denne – det sørger Lasse for.
